Du har kanskje opplevd at noen har gjort eller sagt noe du misliker sterkt. Hva skal til for å straffe en person for handlinger vi misliker? Vi har et overordnet prinsipp som kalles "legalitetsprinsippet". Det betyr blant annet at ingen kan straffes uten lov og dom. På latin heter det: Nulla poena sin lege (ingen straff uten lov).

Dette prinsippet er viktig for rettssikkerheten i et samfunn: Alle skal vite hva de kan straffes for og hva de faktisk blir straffet for.

En tredeling av makt

Forholdet mellom Stortinget, Regjeringen og domstolene er bygd på et maktfordelingsprinsipp. Stortinget har den lovgivende makt, Regjeringen har den utøvende makt, og domstolene har den dømmende makt. Vi kaller dem også for for den første, andre og tredje statsmakten.

Ved å spre makten slik, kan vi forebygge at enkeltpersoner blir utsatt for maktovergrep fra myndighetene. Dette prinsippet er helt grunnleggende i vår statsforfatning.

Stortinget bestemmer hva som er straffbart

Hvis noen skal dømmes og straffes for en handling, må Stortinget altså først ha vedtatt en lov som beskriver denne handlingen. Vi sier også at domstolene må ha en lovhjemmel for å straffe.

Straffeloven er den loven som beskriver flest straffbare handlinger, men det finnes også mange andre andre lover. Lovene endres hele tiden av Stortinget, som regel etter forslag fra regjeringen. Det gjenspeiler at samfunnet og kriminaliteten hele tiden forandrer seg.

Et eksempel: Telefonsjikane-dommen

"Telefonsjikanedommen" er en kjent dom fra Høyesterett i 1952:

En mann ringte mange ganger til en dame og lagde puste- og stønnelyder i telefonen. For å tiltale mannen for telefonsjikanen, var den nærmeste straffebestemmelsen straffeloven § 181. Den paragrafen handlet om å forstyrre ”den alminnelige fred og orden”. Mannen ble derfor tiltalt etter denne bestemmelsen. Men sjikanen skjedde jo ikke på et offentlig sted, og da saken kom til Høyesterett, ble mannen frikjent: Høyesterett mente at opprigningene bare forstyrret damens private fred, og ikke den alminnelige fred. Det var altså ikke lovhjemmel for å straffe mannen.

Etter denne frikjennelsen vedtok Stortinget en lov som gjorde det straffbart å sjikanere noen i det private rom. Lovendringen kom for sent til å dømme denne mannen, fordi ingen lover kan gis tilbakevirkende kraft. Det betyr at handlingen må være straffbar når den skjer. Dette er en annen viktig side av legalitetsprinsippet.

Bevis i straffesaker

I Norge er det domstolene som dømmer i straffesaker, og den første rettsinstansen er tingretten. Når dommerne skal ta stilling til om en person har gjort det som står i tiltalen, må de vurdere alle bevisene i saken nøye. Slike bevis er blant annet tiltaltes forklaring, vitneforklaringer og tekniske bevis (fingeravtrykk, hårfunn, DNA osv.).

Det er påtalemyndigheten som innhenter bevis under etterforskningen, og som bringer saken inn for domstolen. Vi sier at påtalemyndigheten har bevisbyrden i straffesaker. Det er ikke den tiltalte som skal bevise sin uskyld.

I Norge er domstolene og påtalemyndighetene helt adskilte, og dommerne er helt uavhengige. Dommerne avgjør den saken som påtalemyndigheten fremmer, ved å vurdere bevisene som legges fram i retten. Dommerne skal ikke legge vekt på noe annet enn det som kommer fram i rettssalen.

For at noen skal bli dømt i en straffesak, må det være bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at personen har gjort det som står i tiltalen. I rettssaken må påtalemyndigheten føre bevis for både objektiv skyld og subjektiv skyld. Dette kan vi illustrere med et eksempel:

Eksempel på objektiv og subjektiv skyld

Ola er tiltalt for tyveri av et kamera fra en butikk. Som bevis har politiet et videopptak fra butikken. Her ser vi at Ola putter kameraet i lomma og går ut av butikken. Det er ført gode bevis for at Ola tok kameraet - altså den objektive skyld.

Dette er imidlertid ikke nok. Ola må også ha vært klar over at han tok kameraet, at det tilhørte en annen og tok kameraet for å skaffe seg vinning - den subjektive skyld.

Ola sier at han kom til butikken for å se på et nytt kamera. Han hadde med seg sitt gamle kamera, som han plasserte på hyllen ved siden av butikkens kamera. Han bestemte seg for å ikke kjøpe nytt kamera, grep det han trodde var sitt gamle kamera og forlot butikken. Hvis Ola´s forklaring om forvekslingen av de to kameraene er troverdig, skal han frifinnes for tiltalen. Da er det ikke bevist at han utviste subjektiv skyld.

Bruk av straff og strafferammer

De vanligste typene straff er fengsel, bøter og samfunnsstraff. Fengselsstraffen kan være betinget, ubetinget eller en kombinasjon av de to.

Stortinget bestemmer, som nevnt over, hvilke handlinger som er straffbare gjennom lovene de vedtar. Stortinget setter også rammer for hvilken straff som skal gis for ulike straffbare handlinger.

For tyveri har Stortinget for eksempel bestemt gjennom straffeloven § 321 at straffen er bøter eller fengsel i inntil 3 år. Det vil si at domstolene kan idømme en fengselsstraff på mellom 14 dager (minstetid) og 3 år.

For visse handlinger har også Stortinget bestemt en høyere minstetid enn 14 dager. Den som begår et drap, skal for eksempel dømmes til minst 8 års fengsel. Det er også regler om at straffen kan settes til under strafferammen, hvis for eksempel personen var under 18 år på handlingen skjedde.

Domstolene står altså ikke fritt til å bestemme straffene, men har likevel ganske vide rammer når straffen skal bestemmes. Grunnen til dette er at straffen må tilpasses hver enkelt person og hvert enkelt tilfelle. Et tyveri kan være så mangt, og det samme kan sies om personene som begår tyverier. Gjennom særlig Høyesteretts avgjørelser har det over tid dannet seg en praksis for hvilken straff som bør idømmes i de ulike tilfellene. Det er et viktig grunnlag for den straffen som dommerne mener er passende i hver enkelt sak.

For skolene