Legalitetsprinsippet - Å dømme og straffe krever lov
Vi har vel alle opplevd at noen personer har gjort eller sagt noe som vi misliker, eller som alle er skjønt enige om at man ikke kan gjøre. Hva skal til for at en domstol kan straffe en person for handlinger vi misliker?
Maktfordeling skal hindre overgrep
Forholdet mellom Stortinget, Regjeringen og domstolene er bygd på et maktfordelingsprinsipp. Stortinget er gitt lovgivende makt, Regjeringen er gitt den utøvende makt, og domstolene er gitt den dømmende makt. Ved å spre makten slik, forebygges faren for vi enkeltpersoner skal bli utsatt for maktovergrep fra myndighetene. Dette prinsippet er helt grunnleggende i vår statsforfatning, spesielt innen et så alvorlig område som strafferetten.
Stortinget gjør visse handlinger straffbare
Grunnloven uttrykker maktfordelingsprinsippet slik: ”Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uten efter Dom” i § 96. Stortinget må derfor først ha gitt en lov. for at domstolene kan dømme med utgangspunkt i denne. Dette betyr at det må finnes lovhjemmel for å straffe. Stortinget gjort en rekke handlinger straffbare i straffeloven. Også andre steder i lovgivningen viser handlinger som er gjort straffbare. Endringer av loven skjer etter hvert som Stortinget vedtar dem, som regel etter forslag fra regjeringen.
Eksempel: Dom om telefonsjikane
Kravet om at det må foreligge hjemmel i lov for at myndighetene skal kunne gjøre inngrep overfor enkeltmennesker, kaller vi gjerne for legalitetsprinsippet. Dette kan oversettes til lovprinsippet. I strafferetten er dette prinsippet strengt. Dette kan vi illustrere med en dom fra Høyesterett fra 1952, telefonsjikanedommen. En mann var tiltalt for på kveldstid å ha ringt en gift dame flere ganger på en slik måte at oppringningene fremstod som sjikane. Personen var tiltalt etter straffeloven § 181 som gjorde det straffbart å forstyrre ”den alminnelige fred og orden”.
Domstolen tolket straffeloven § 181 slik at bestemmelsen omfattet oppringningene mannen hadde gjort. Dermed kunne han straffes. Dette var ikke Høyesterett enig i. Høyesterett var enig i at oppringningene var gjort for å sjikanere. Høyesterett uttalte imidlertid at opprigningene forstyrret damens private fred, og ikke den alminnelige fred. Høyesterett tillot derfor ikke en utvidende tolking av uttrykket ”alminnelige fred og orden”. Det fantes da ikke lovhjemmel for å straffe mannen.
Som en følge av dommen fra Høyesterett vedtok Stortinget i ettertid en lov som ga hjemmel for å straffe også slike handlinger. Lovendringen kom imidlertid for sent til å ramme mannen som hadde sjikanert den gifte damen. Dette gir uttrykk for en annen side av legalitetsprinsippet, det vil si at lover kan ikke gis tilbakevirkende kraft. Dersom handlingen ikke var straffbar på tidspunktet for handlingen, hjelper det ikke om Stortinget vedtar en lov om dette dagen etter handlingen skjedde.
Bevisvurdering i straffesaker
I Norge er det domstolene som dømmer i straffesaker. Når dommerne skal ta stilling til om en person har gjort det vedkommende er tiltalt for, må de vurdere bevisene i saken. Slike bevis er vitneforklaringer, tiltaltes forklaring, tekniske bevis som fingeravtrykk, hårfunn og så videre.
Det er påtalemyndigheten som innhenter bevis under etterforskningen, og som bringer saken inn for domstolen gjennom en tiltalebeslutning. Dette er et viktig prinsipp i strafferetten, og kalles anklageprinsippet. Dommerne skal være uavhengig i saken og vurdere bevisene uten selv på forhånd å ha tatt stilling til hvilke bevis som skal føres. Heller ikke personen som er tiltalt i saken har plikt til å belyse saken gjennom å legge frem bevis. Vi sier derfor at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden i straffesaker.
Hva skal det føres bevis for?
I rettssaken må det føres bevis for både objektiv skyld og subjektiv skyld. Dette kan vi illustrere med et eksempel: Ola er tiltalt for tyveri av et kamera fra en butikk. Politiet har som bevis et videopptak fra butikken. Her framgår det at Ola putter kameraet i lomma og forlater butikken. Det er da ført gode bevis for at Ola faktisk tok kameraet (den objektive skyld). Dette er imidlertid ikke nok. Ola må også ha vært klar over at han tok kameraet, at det dette tilhørte en annen og må ha tatt i den hensikt å skaffe seg vinning* (den subjektive skyld). Ola sier at han kom til butikken for å se på et nytt kamera, og at han hadde med seg sitt gamle kamera. Han sier at han plasserte det gamle i hyllen ved siden av butikkens kamera, og at han forvekslet dem da han forlot butikken etter å ha bestemt seg for ikke å kjøpe et nytt. Hvis Ola´s forklaring er troverdig, vil han måtte frifinnes for tiltalen som følge av at det ikke er ført bevis for at han utviste subjektiv skyld.
Bruk av straff
Som nevnt over er det Stortinget som gir lovhjemmel for å straffe personer som har begått bestemte handlinger. Straffeloven sier for eksempel at den som tar en gjenstand som tilhører en annen og dermed skaffer seg en uberettiget vinning, kan straffes for dette.
Fengsel, bot eller samfunnsstraff
De vanligste typene straff er fengsel, bøter og samfunnsstraff. Fengselsstraffen kan gjøres betinget eller ubetinget*. Les mer om de ulike straffereaksjonene.
Domstolene bruker strafferammer
Dersom domstolene skulle stå helt fritt i å bestemme hvilken straff for eksempel tyveri fører til, ville dette være i strid med kravet om lovhjemmel. Stortinget har derfor satt rammer for hvilken straff som skal gis for ulike straffbare handlinger..
I Norge kan vi ikke dømme personer til dødsstraff. Videre sier straffeloven § 31 at minste straff er 14 dager. Ved de enkelte bestemmelser om straff har Stortinget gitt konkrete rammer for hvilken straff domstolene kan idømme. For tyveri, straffeloven § 321, har Stortinget bestemt at straffen skal være bøter eller fengsel inntil 3 år. Det vil si at domstolene for tyveri kan ilegge en straff mellom 14 dager og 3 år. For visse handlinger har også Stortinget bestemt en høyere minstetid enn 14 dager. Den som begår et drap skal for eksempel dømmes til minst 8 års fengsel, se straffeloven § 275. Det er også regler om at straffen kan settes til under strafferammen dersom for eksempel personen var under 18 år på forbrytelsen skjedde.
Til tross for dette er domstolene gitt ganske vide rammer når straffen skal bestemmes. Grunnen til dette er at straffen må tilpasses hver enkelt person og hvert enkelt tilfelle. Et tyveri kan være så mangt, og det samme kan sies om personene som begår tyveri. Gjennom særlig Høyesteretts avgjørelser har det dannet seg praksis for utmåling av straff i konkrete saker, og dette vil være grunnlaget for hvilken straff som skal idømmes også i andre saker.