Gyldigheten av vedtak om etterberegning av merverdiavgift
Høyesteretts dom, 22.12.2009, HR-2009-02396-A, (sak nr. 2009/1153), sivil sak, anke over dom
ABG Sundal Collier Holding ASA (advokat Ingvald Falch) mot staten v/Skattedirektoratet (advokat Christian Lund) og Carnegie ASA (advokat Oddgeir Kjørsvik) mot staten v/Skattedirektoratet)
Merverdiavgiftsloven § 5 b nr. 4 bokstav e
Dommere: Endresen, Skoghøy, Sverdrup, Stabel, Tjomsland
Saken gjaldt gyldigheten av vedtak om etterberegning av merverdiavgift overfor to verdipapirforetak for mottatt vederlag for corporate finance tjenester i forbindelse med fusjon mellom to finansinstitusjoner, og, for det ene av foretakene, også for vederlaget for tilsvarende tjenester ved salg av to selskaper. Hovedspørsmålet gjaldt forståelsen av unntaket i merverdiavgiftsloven § 5 b nr. 4 bokstav e.
Lovbestemmelsen er formet etter det tilsvarende unntak i EU-direktiv, og Høyesterett tok ved anvendelsen utgangspunkt i de sentrale avgjørelser fra EU-domstolen.
Det aktuelle unntaket i merverdiavgiftsloven forutsetter at den som har ydet ”meglingstjenester”, er en mellommann. Det er ikke tilstrekkelig at det er ydet tjenester som etter sin art kunne utgjort en del av et megleroppdrag. Dersom det er ydet en sammensatt tjeneste, fant Høyesterett at det som må anses som hovedytelsen, vil være bestemmende for spørsmålet om avgiftsplikt.
Ved den konkrete vurdering ble de to ankende parters tjenester i forbindelse med en fusjon ikke ansett å ha karakter av meglertjenester. De deltok ikke i forhandlingene med den annen part, og hadde heller ingen annen direkte kontakt med denne. Det som særlig særpreget oppdragene, var rådgivning og forhandlingsbistand, og de normale meglerfunksjoner var helt fraværende. Rådgivning ble funnet å være hovedytelsen, og unntaksbestemmelsen fikk ikke anvendelse.
Derimot ble den bistand som ble ydet ved salg av de to datterselskapene, funnet å falle inn under unntaket. I disse transaksjonene hadde tjenesteyteren de funksjoner som normalt vil tilligge en megler. Mandatavtalene la opp til et forberedende arbeid, men det ville i praksis ikke være mulig for tjenesteyteren å opptre som mellommann ved salget med den rolle som er beskrevet, uten først å erverve en grunnleggende forståelse av den bedrift som skal selges. Det forberedende arbeid ble ansett å være nettopp av en slik sekundær og underordnet karakter, som etter Volker Ludwig-dommen avgiftsmessig skal følge hovedytelsen.
To dommere – Skoghøy og Sverdrup – hadde en særmerknad med fremhevelse av det som etter EU-domstolens praksis kjennetegner meglingsvirksomhet, og det som etter deres syn var de sentrale elementer i begrunnelsen for resultatet.