Gyldigheten av vedtak fattet av et fylkeslandbruksstyre om å avslå konsesjonssøknad til erverv av landbrukseiendom

Høyesteretts dom, 04.03.2011, HR-2011-00476-A, (sak nr. 2010/1716), sivil sak, anke over dom

Roger Frøholm (advokat Anders Ryssdal) mot staten v/Landbruks- og matdepartementet (advokat Erik Bratterud)

                                                                                                        Dommere: Skoghøy, Webster, Noer, Øie, Gjølstad

Saken gjaldt gyldigheten av et vedtak av Sogn og Fjordane fylkeslandbruksstyre om å avslå søknad om konsesjon til erverv av en landbrukseiendom i et tilfelle hvor konsesjonsplikt var pålagt på grunn av mislighold av lovbestemt boplikt. Den bærende begrunnelse for avslaget var at erververen ikke ville bosette seg på eiendommen.

Roger Frøholm overtok i 2004 gnr. 91 bnr. 1 i Stryn kommune fra sin far. Eiendommen er på 159 dekar. Av dette areal er 24–25 dekar fulldyrket jord, 8–9 dekar gjødslet beite og 113 dekar produktiv skog. På eiendommen er det et våningshus og en driftsbygning fra 1950-tallet. Det dyrkede arealet har siden 2003 vært bortleid til en nabo.

Frøholm søkte om fem års utsettelse med å oppfylle boplikten etter de dagjeldende bestemmelser i odelsloven. Denne søknaden ble avslått. Frøholm klaget, men under klagebehandlingen trakk han søknaden, da han mente at eiendommen ikke hadde slike landbruksressurser at han kunne pålegges boplikt. Landbruksmyndighetene mente at Frøholm hadde boplikt, og når han ikke bosatte seg på eiendommen, satte de frist for å søke konsesjon. Kommunen avslo konsesjonssøknaden, og klage til fylkeslandbruksstyret førte ikke frem. Etter dette reiste Frøholm søksmål for å få fylkeslandbruksstyrets vedtak kjent ugyldig.

I likhet med tingretten og lagmannsretten kom Høyesterett til at eiendommen hadde tilstrekkelige ressurser til at den tilfredsstilte kravene til odlingsjord slik odelsloven §§ 1 og 2 lød før lovendring i 2009. Under dissens (3 mot 2) kjente Høyesterett likevel vedtaket ugyldig. Konsesjonssøknaden var avgjort etter de alminnelige konsesjonskriteriene i konsesjonsloven § 9, jf. § 1. Høyesteretts flertall – Skoghøy, Øie og Gjølstad – mente at konsesjonssøknaden i et tilfelle som det foreliggende skulle ha vært avgjort på grunnlag av det til dels lovbundne skjønn om fritak fra boplikt i odelsloven § 27 a andre ledd, som ble opphevd ved lovendring i 2009.

Frøholm anførte for Høyesterett at et krav om boplikt som vilkår for erverv av eiendommen var i strid med EMK artikkel 8 og protokoll 7 artikkel 2, SP artikkel 12, 17 og 23, ØSK artikkel 6, 7 og 11 og barnekonvensjonen artikkel 3, 5, 9, 16 og 27. Disse anførslene ble enstemmig forkastet.

Frøholm hevdet også det i norsk rett eksisterer en generell regel om at forvaltningsvedtak kan kjennes ugyldig dersom det ikke tilfredsstiller krav til forholdsmessighet. Dommen inneholder en kort oppregning av hvilke grunner som kan føre til at forvaltningsvedtak blir kjent ugyldig, og under henvisning til Rt. 2008 side 560 blir det konkludert med at det ”ikke [finnes] grunnlag for å stille et generelt krav om forholdsmessighet når det gjelder innholdet av forvaltningsvedtak”.

Les avgjørelsen i sin helhet