Krav om erstatning for mangelfull implementering av EØS-avtalen
Høyesteretts dom, 07.12.2010, HR-2010-02082-A, (sak nr. 2010/821), sivil sak, anke over dom
Elkem AS mfl. (advokat Solveig Ingeløv Lindemark, Statkraft AS mfl. (advokat Gjert Melsom) mot Staten v/Finansdepartementet (advokat Eyvin Sivertsen)
Dommere: Endresen, Bårdsen, Noer, Falkanger, Skoghøy
Saken gjaldt krav om erstatning for mangelfull implementering av EØS-avtalen og alternativt krav om tilbakebetaling av betalt skatt ilignet uten gyldig hjemmel.
De norske bestemmelsene om beskatning av utbytte innrømmet ikke godtgjørelsesfradrag i utbytte mottatt fra utenlandsk selskap, og det ble beregnet kildeskatt på utbytter i norske selskaper til aksjonærer i utlandet.
Det ble etter hvert stillet spørsmål ved om den norske ordningen kunne opprettholdes eller om den måtte anses å være i strid med EØS-avtalen artikkel 40, som skal sikre fri kapitalflyt. Det hadde allerede i flere år vært diskutert hvor langt artikkel 40 rekker, og i 2004 kom det to sentrale avgjørelser, som staten fant måtte føre til endring av de norske reglene. Dette ble gjort, og finansdepartementet besluttet da også å korrigere ligningene for årene 2003-2005, for de skattytere som reiste krav om endring av ligningen.
Partene var enige om at den motstrid som ble lagt til grunn, også hadde eksistert for de tidligere år, og de ankende parter krevde retting også av tidligere års ligninger. Kravene ble dels fremmet som erstatningskrav, dels som tilbakesøkningskrav.
Høyesterett fant at søksmålsfrisen i skattebetalingsloven § 48 nr. 5 gjaldt for tilbakesøkningskravene. EØS-retten stiller krav til utformingen av de nasjonale regler, men disse kravene var tilfredsstilt.
Det ble lagt til grunn at staten kunne samtykke til at søksmål ble anlagt selv om fristen er utløpt, og det følger da at staten må reise innsigelser mot at søksmålene fremmes. Innsigelser var imidlertid gjort gjeldende på adekvat måte og til riktig tid.
Det ble videre lagt til grunn at det ikke var rom for et erstatningskrav etter ordinær intern norsk rett for mangelfull implementering av EØS-reglene. I tråd med avgjørelsen i Finanger-II, fant Høyesterett at et erstatningskrav bare kunne bygges på de særlige EØS-rettslige regler som gjelder på dette området.
Høyesterett fant at rettstilstanden høsten 2003 ikke var tilstrekkelig avklart til at staten kunne holdes erstatningsansvarlig for at utbyttebeskatningsreglene ikke allerede da ble endret. Høsten 2003 ble valgt som skjæringspunkt for vurderingen fordi dette var tidspunktet for avslutningen av ligningen for det siste av de skatteår det ble krevd erstatning for.