Overprøving av vedtak om utvisning for borgere i land som omfattes av EØS-avtalen

Dommere: Endresen, Tønder, Gussgard, Skoghøy, Schei

Saken gjaldt overprøving av vedtak om utvisning etter de særlige regler som gjelder for borgere i land som omfattes av EØS-avtalen.

A ble født i Polen i 1976. I 1994 var han involvert i en ulykke som medførte at han måtte amputere det ene benet under kneet. I 1996 fikk han en datter med en polskfødt kvinne bosatt i Norge. Han flyttet da hit, og han giftet seg med kvinnen året etter. Ektefellen er nå norsk statsborger.

A gjorde seg skyldig i grov narkotikaforbrytelse kort etter at han kom til Norge, og ble også domfelt for andre straffbare forhold. Han ble i 1999 utvist for 5 år.

I 2001 fikk han i Polen en dom på 2 års fengsel for et forhold som skulle være begått i 1994. Dommen er ikke sonet, og det er opplyst at dommen kan komme til soning om A returnerer til Polen.

I 2004 kom han tilbake til Norge et halvt år før utvisningsperioden utløp. Han benyttet da falske identifikasjonspapirer. I 2006 ble A dømt for ny grov narkotikaforbrytelse, og han ble i 2007 utvist for 5 år.

Høyesterett fant at de særlige bestemmelser i utlendingslovens § 58 for borgere i land innen EØS-området, ikke var til hinder for utvisning. Det ble funnet at den gjentatte narkotikakriminalitet og forholdene i saken for øvrig skapte en slik risiko for nye straffbare handlinger av denne karakter, at vilkåret om det må foreligge en ”aktuell og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn”, var oppfylt. Sannsynlighetskravet vil være avhengig av hvor alvorlige forhold det er aktuelt å vurdere.

Det ble ved vurderingen av om utvisningen ville være et uforholdsmessig inngrep i forhold til A eller de nærmeste familiemedlemmer, lagt til grunn at vurderingen ikke er en annen fordi vedkommende kommer fra et EØS-land. Heller ikke ble det lagt vekt på eventuell soning i Polen, og det ble forutsatt at han ville få adekvat medisinsk behandling i Polen.

Det ble ansett klart at utvisning ikke var uforholdsmessig i forhold til ham selv eller i forhold til ektefellen. Like klart var det ikke at utvisningen ikke var uforholdsmessig i forhold til den 12 ½ år gamle datteren, som etter det opplyste hadde nær tilknytning til faren. I tråd med tidligere praksis ble det lagt til grunn at hennes situasjon ikke skilte seg fra normalsituasjonen ved utvisning, på en slik måte at vedtaket kunne anses uforholdsmessig i forhold til henne.

Les avgjørelsen i sin helhet