Parallellimport av legemidler – pakningsutforming
04.06.2004, HR-2004-00981-A, (sak nr. 2002/582), sivil sak, anke
Varemerkeloven § 4 og varemerkedirektivet artikkel 7 nr. 2. Varemerkeloven § 38
I. Paranova AS (Advokat Jona W. Myhre) mot Merck & Co Inc mfl. (advokat Aase Gundersen) og II. Merck & Co Inc mfl. (advokat Aase Gundersen) mot Paranova AS (advokat Jona W. Myhre)
Dommere: Stabel, Tjomsland, Flock, Mitsem, Lund
Tre ansatte i et sveitsisk selskap som driver med legging av rørledninger for gass- og oljeproduksjon blant annet på norsk kontinentalsokkel, gikk sammen med selskapet til søksmål etter at selskapet i 1999 ble pålagt å betale arbeidsgiveravgift for all lønn opptjent på norsk sokkel, uavhengig av nasjonalitet. Bakgrunnen var at utenlandsboende ansatte ikke hadde medlemskap i norsk folketrygd. Saksøkerne anførte at den manglende korrespondanse mellom avgiftsplikt og trygdemedlemskap innebar brudd på EØS-avtalen artikkel 28 om fri bevegelighet av arbeidskraft. Søksmålet fra de tre ansatte ble avvist i tingretten, og avslaget ble opprettholdt i lagmannsretten. Saksøkernes videre kjæremål ble henvist til Høyesterett som kom til samme resultat. Skattebetalingsloven § 48 nr. 5 regulerer uttømmende hvem som kan reise søksmål i en slik sak, nemlig den skattepliktige.
Hovedspørsmålet i saken var derfor om det følger av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen at søksmålet må fremmes. EF-domstolen har utviklet en effektivitetsdoktrine, som innebærer rett til domstolsprøving av påståtte konvensjonsbrudd, hvis nasjonale prosessregler gjør dette "umulig eller uforholdsmessig vanskelig". Også her gjelder det imidlertid et krav om nærmere tilknytning til sakens gjenstand. Der det etter fellesskapsretten er gitt anledning til å angripe vedtak som er rettet mot andre, har tredjemann vært sterkt berørt. Høyesterett la til grunn at tilknytningskravet etter EØS-retten ikke krever en videre søksmålsadgang i denne saken enn den som følger av kravet til rettslig interesse i norsk rett. I saksøkernes tilfelle var tilknytningen svært beskjeden. Det var arbeidsgiveren som var subjekt for det vedtaket som ble angrepet. Vedtaket hadde ingen virkning for saksøkernes faktiske og rettslige situasjon, og en dom i deres favør ville ikke få noen umiddelbar virkning for dem. De anførte restriksjonene på den frie bevegelighet var for dem av hypotetisk karakter. Deres tilknytning til saken var derfor ikke slik at de hadde søksmålsrett etter EØS-retten.