Saken gjelder gyldigheten av oppsigelse av ti flygere i SAS Norge AS
Høyesteretts dom, 05.05.2011, HR-2011-00910-A, (sak nr. 2010/1676), sivil sak, anke over dom
Sven V. Bottolvs mfl. (advokat Alex Borch), Per Steinar Horne mfl. (advokat Jon Gisle) mot SAS Scandinavian Airlines Norge AS og Næringslivets Hovedorganisasjon (partshjelper) (advokat Tron Dalheim)
Dommere: Normann, Bårdsen, Falkanger, Noer, Tjomsland
Saken gjelder gyldigheten av oppsigelsene av ti flygere i SAS Norge AS (SAS Norge). Hovedspørsmålet var om det skjedde en ulovlig aldersdiskriminering ved utvelgelsen av dem som ble oppsagt.
I 2008 oppsto store økonomiske problemer for SAS, og ti piloter ble oppsagt. Oppsigelsene var begrunnet i overtallighet på grunn av markedsutviklingen og selskapets økonomi. Alle de oppsagte flygerne hadde på dette tidspunktet fylt 60 år. SAS Norge opererte opprinnelig med en aldersgrense for flygere på 60 år. I 2005 ble denne hevet til 65 år, selv om selskapets pensjonsordning fortsatt var rettet inn mot 60 år.
De ti oppsagte pilotene gikk til sak mot SAS Norge med påstand om at oppsigelsene var ugyldige. SAS Norge ble frifunnet både i tingretten og lagmannsretten. Pilotene anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. En enstemmig Høyesterett kom til at ankene ikke kunne føre frem, og at oppsigelsene var gyldige.
Etter Høyesteretts oppfatning var oppsigelsene saklige, jf. arbeidsmiljølovens § 15‑7. Ved utvelgelsen la SAS Norge avgjørende vekt på at de pilotene som ble sagt opp, var berettiget til å motta en betydelig alderspensjon. Konsekvensene for den enkelte arbeidstaker kunne utvilsomt rekkes inn i saklighetsvurderingen etter arbeidsmiljøloven § 15-7, jf. Rt. 1986 side 879. Det ble vist til at sosiale hensyn er et relevant moment i en utvelgelsesprosess.
Høyesterett vurderte så om utvelgelsen likevel var usaklig, fordi den innebar ulovlig aldersdiskriminering av de oppsagte pilotene, jf. arbeidsmiljøloven § 13-1 første ledd. Det utvelgelseskriteriet som ble benyttet, innebar etter Høyesteretts oppfatning aldersdiskriminering. Forskjellsbehandlingen lå likevel innenfor rammene av unntaket i arbeidsmiljøloven § 13-3 andre ledd, slik dette må tolkes på bakgrunn av EUs Rådsdirektiv 2000/78 (det såkalte rammedirektivet) og EU-domstolens praksis, jf. Rt. 2010 side 202 (Kystlink) avsnitt 55 og 56. Oppsigelsene hadde et saklig formål og var heller ikke uforholdsmessig inngripende overfor de oppsagte pilotene.
Høyesterett kom også til at vurderingen som ble foretatt, hadde den tilstrekkelige bredde, jf. arbeidsmiljøloven § 15-7, og at kravene i arbeidsmiljøloven § 15-1 til å gjennomføre individuelle drøftelser med de som lå an til å bli oppsagt, var oppfylt.
Kravet om å få erstattet det tapet åtte av de oppsagte pilotene var påført som følge av tingrettens kjennelse om at de måtte fratre under sakens behandling, kunne ikke føre frem. Oppsigelsene var gyldige, og vilkårene for erstatning i arbeidsmiljøloven § 15-12 var da ikke oppfylt. At tingrettens kjennelse senere ble endret, kunne ikke etablere noe krav, og kravet kunne heller ikke begrunnes i en analogi fra tvisteloven § 32-11.
Høyesterett kom til at saken hadde reist prinsipielle spørsmål som er lite behandlet i norsk rett, og at sakskostnader derfor ikke burde tilkjennes for noen instans, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.