Spørsmål om avvisning av søksmål med krav om erstatning for eller tilbakebetaling av uriktig ilignet skatt.

Dommere: Skoghøy, Flock, Rieber-Mohn, Endresen, Tjomsland

Saken som var en kjæremålssak som var overført til behandling i Høyesterett i avdeling, gjaldt spørsmålet om et søksmål med krav om erstatning for eller tilbakebetaling av uriktig ilignet skatt skulle avvises, og om det skulle gis oppreisning for oversittelse av søksmålsfrist for å angripe ligningen.

Ved inntektsligningen for 2000 ble Canica AS ilagt en skatt på kr 210 727 497 for aksjeutbytte fra et svensk aksjeselskap - ICA AB. Dersom ICA AB hadde vært skattepliktig til Norge, ville Canica AS ha hatt krav på såkalt godtgjørelsesfradrag etter skatteloven § 10-12 - slik bestemmelsen den gang lød - som ville ha medført at utbyttet var blitt skattefritt. Det er senere blitt klarlagt at et slikt skille mellom norske og utenlandske selskaper som skatteloven § 10-12 den gang opererte med, er i strid med EØS-avtalen artikkel 40. Canica AS har gått til søksmål mot staten prinsipalt med krav om erstatning for eller tilbakebetaling av uriktig ilignede skatt og subsidiært med krav om at ligningsvedtaket skal kjennes ugyldig eller oppheves. Spørsmålene i kjæremålssaken var for det første om søksmålsfristen i skattebetalingsloven § 48 nr. 5 kommer til anvendelse på erstatnings-/tilbakebetalingssøksmålet. For det andre var det spørsmål om det for kravene om at ligningsvedtaket skal kjennes ugyldig eller oppheves, skulle gis oppreisning for oversittelse av søksmålsfristen. På samme måte som i sak 2006/543 Thor Håkon Edquist mot staten kom Høyesterett til at søksmålsfristen i skattebetalingsloven § 48 nr. 5 ikke kommer til anvendelse i den utstrekning de omstendigheter som påberopes som ansvarsbetingende, ligger utenfor ligningsvedtaket. Grunnlaget for erstatnings-/tilbakebetalingssøksmålet var at staten ikke bare unnlot å bringe bestemmelsen i skatteloven § 10-12 om beskatning av utbytte fra utenlandske selskaper i samsvar med EØS-avtalen artikkel 40 da EØS-avtalen ble vedtatt, men også unnlot å gjøre noe da det senere kom indikasjoner på at ordningen var i strid med EØS-avtalen. Høyesterett fant det klart at et erstatnings-/tilbakebetalingskrav som er basert på et slikt grunnlag, faller utenfor skattebetalingsloven § 48 nr. 5. I forhold til spørsmålet om oppreisning kom Høyesterett til at fristoversittelsen kunne legges Canica AS til last, men at den ikke var forsettlig, og at oppreisning burde gis. Ved avgjørelsen ble det for det første lagt vekt på at staten har erkjent at ligningsvedtaket materielt er uriktig. For det andre ble det lagt vekt på at årsaken til at Canica AS ikke hadde angrepet ligningen i tide, var at selskapet hadde innrettet seg etter en villedende lovbestemmelse. Da tingretten ikke hadde tatt realitetsstilling til oppreisningsbegjæringen, men avvist denne, la Høyesterett enstemmig til grunn at retten hadde full kompetanse ved behandlingen av oppreisningsspørsmålet. I forhold til spørsmålet om erstatnings-/tilbakebetalingssøksmålet var omfattet av skattebetalingsloven § 48 nr. 5, la flertallet (tre dommere) til grunn at kompetansen var begrenset, mens mindretallet mente at avvisning på grunn av oversittelse av søksmålsfrist omfattes av tvistemålsloven § 404 første ledd nr. 1.

Les avgjørelsen i sin helhet