Spørsmål om en bedriftsintern aldersgrense på 67 år var i strid med forbudet mot aldersdiskriminering
Høyesteretts dom, 29.06.2011, HR-2011-01291-A, (sak nr. 2011/366), sivil sak, anke over dom
A (advokat Pål Behrens) mot Gjensidige Forsikring ASA (advokat Lars Holo)
Dommere: Falkanger, Skoghøy, Endresen, Noer, Gjølstad
Saken gjaldt spørsmålet om en bedriftsintern aldersgrense på 67 år hos Gjensidige Forsikring ASA var i strid med forbudet mot aldersdiskriminering i arbeidsmiljøloven § 13-1, jf. § 13-3 annet ledd og § 15-13 a første ledd.
En arbeidstaker søkte om å få fortsette i stillingen etter fylte 67 år, men fikk avslag med den begrunnelse at Gjensidige praktiserte en aldersgrense på 67 år. Hun reiste søksmål mot Gjensidige med krav om at avslutningen av hennes arbeidsforhold var ugyldig. Tingretten ga henne medhold, mens lagmannsretten frifant Gjensidige. Anken til Høyesterett ble forkastet.
Høyesterett konstaterte at aldersgrensen innebar såkalt ”direkte” diskriminering, jf. arbeidsmiljøloven § 13-1 første ledd. Spørsmålet var om den likevel var lovlig i henhold til unntaksbestemmelsen i § 13-3 annet ledd.
Aldersgrenser på 67 år har tradisjonelt vært godtatt i norsk rett, forutsatt at aldersgrensen har vært praktisert konsekvent, at den har vært kjent blant de ansatte, og at vedkommende arbeidstaker ved avgang har mottatt en tilfredsstillende pensjon. Det var enighet mellom parten om at disse vilkårene her var oppfylt.
Spørsmålet var om implementeringen av Rådsdirektiv 2000/78/EF – om gjennomføring av prinsippet om likebehandling i arbeidslivet – medførte at Gjensidiges aldersgrense ikke lenger var gyldig.
Høyesterett la – særlig under henvisning til uttalelser i forarbeidene – til grunn at de norske regler skulle tolkes slik at de var forenlige med Rådsdirektivet, men at de heller ikke stilte strengere krav. Det ble deretter drøftet om Gjensidiges aldersgrense var forenlig med direktivets artikkel 6 nr. 1, som tillater diskriminering på grunn av alder dersom den er objektivt og rimelig i et legitimt formål, og den er hensiktsmessig og nødvendig for å nå målet.
Ved vurderingen av om formålet var legitimt, la Høyesterett vesentlig vekt på praksis fra EU-domstolen. Denne viser at de formål som anses som legitime, er slike som er av sosialpolitisk karakter. Perspektivet kan ikke begrenses til hvorfor det konkrete selskap har innført aldersgrensen; direktivet retter seg mot statene, og spørsmålet var derfor om direktivet var korrekt gjennomført. Avgjørende var da om myndighetene hadde akseptert aldersgrenser på 67 år, og om dette i tilfelle hadde et legitimt formål. Etter en konkret drøftelse ble det lagt til grunn at myndighetene hadde akseptert ordningen, og at dette hadde skjedd ut fra legitime sosialpolitiske formål. Det ble i denne sammenheng lagt betydelig vekt på uttalelser i EU-domstolens dom av 12. oktober 2010 i Rosenbladt-saken.
Høyesterett kom også til at aldersgrensen var hensiktsmessig og nødvendig for å nå de nevnte formål. Også på dette punkt ble det lagt stor vekt Rosebladt-dommen.