Spørsmål om staten var erstatningsansvarlig for uriktig gjennomføring av EUs motorvognforsikringsdirektiv i norsk rett
Høyesteretts dom 22.11.2012, HR-2012-02213-A, (sak nr. 2012/963), sivil sak, anke over dom
Personskadeforbundet (advokat Tom Sørum) mot staten v/Justis- og beredskapsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Ketil Bøe Moen)
Dommere: Normann, Matheson, Tønder, Webster, Matningsdal
Saken gjaldt spørsmålet om staten var erstatningsansvarlig for uriktig gjennomføring av EUs motorvognforsikringsdirektiver i norsk rett. Bakgrunnen var bilansvarslovens tosporede system. Bileieren plikter å tegne forsikring for det erstatningsansvaret som omfattes av loven, jf. bilansvarsloven § 15, og forsikringsselskapet er ansvarlig direkte overfor skadelidte på objektivt grunnlag, jf. bilansvarsloven § 4. Frem til en lovendring i 2009 var det bare bilføreren som heftet for oppreisning for ikke-økonomisk skade. Det oppsto dermed "et hull" i forsikringsdekningen.
I sak E-8/07 Nguyen fastslo EFTA-domstolen at det var i strid med de tre første motorvognforsikringsdirektivene å unnta oppreisning fra forsikringsdekningen. Staten erkjente i etterkant av Nguyen-saken ansvar for skadetilfeller fra og med 1. januar 2001. Nå var spørsmålet om staten var ansvarlig allerede fra implementeringen av motorvognforsikringsdirektivene 1. januar 1994.
Høyesterett viste til at det er lagt til grunn av EU-domstolen i flere avgjørelser at den omstendighet at et direktiv er overtrådt, i seg selv kan være nok til at overtredelsen er tilstrekkelig kvalifisert til å begrunne ansvar. Direktivets klarhet står sentralt i ansvarsvurderingen. Terskelen for ansvar er høy, men den må ikke legges så høyt at det ikke blir noen realitet i erstatningsordningen.
Høyesterett kom til at motorvognforsikringsdirektivene ikke var tilstrekkelig klart utformet til at overtredelsen i seg selv kunne begrunne ansvar. Uklarheten var imidlertid ryddet av veien med EU-domstolens avgjørelse i sak C-129/94 Bernáldez. Selv om EFTA-domstolen i Nguyen saken viste til sak C-348/98 Ferreira som ledd i sin begrunnelse for at Norge i den saken kunne ilegges erstatningsansvar, brakte Ferreira etter Høyesteretts oppfatning ikke inn noe vesentlig nytt for problemstillingen sammenlignet med den avklaring som ble gjort i Bernáldez.