Aldersdiskriminerte helikopterflygere har ikke krav på erstatning
Høyesteretts dom 30. januar 2017, HR-2017-219-A, (sak nr. 2016/512), sivil sak, anke over dom
CHC Helikopter Service AS (advokat Jan Fougner)
Norsk Flygerforbund (partshjelper)
Helikopter Service AS Flygerforening (advokat Tarjei Thorkildsen) (partshjelper)
Næringslivets Hovedorganisasjon (advokat Margrethe Meder)
mot
Bjørn Nybø
Paul Ringheim
Arne Bråten
Øyvind Friis-Ottesen
Anders Auen
Olav Vik
Colin Roy ter Braak
Anders Nonstad
Oddbjørn Hagen
Kristian Bjerkestrand Lians dødsbo (advokat Kjell M. Brygfjeld)
Rettslig medhjelper (advokat Bent Endresen)
Dommere: Kallerud, Falch, Berglund, Normann, Øie
Høyesterett avgjorde i Rt. 2012 side 219 at det var i strid med forbudet mot aldersdiskriminering, jf. arbeidsmiljøloven kapittel 13, når arbeidsgiveren i samsvar med tariffavtale, krevde at ti helkopterpiloter fratrådte ved fylte 60 år. De hadde derfor rett til å gjeninntre i stillingene sine. Saken nå gjaldt om aldersdiskrimineringen også ga dem krav på erstatning for tap oppstått som følge av at de en periode var ute av stillingene, jf. arbeidsmiljøloven § 13-9 som fastsetter at "[d]en som er blitt diskriminert", kan kreve erstatning.
Høyesterett kom enstemmig til at flygerne ikke hadde krav på erstatning, men delte seg 3-2 i begrunnelsen.
Flertallet la avgjørende vekt på at Høyesterett i 2012-dommen fulgte opp en markert rettsutvikling i EU-retten, særlig ved en dom fra EU-domstolen høsten 2011. Høyesterett behandlet i 2012 ikke erstatningsspørsmålet, og dommen måtte etter flertallets oppfatning forstås slik at den bare avgjorde at flygerne var diskriminert ut fra rettskildesituasjonen på domstidspunktet. Dommen virket altså fremover. Hvorvidt flygerne ble diskriminert da arbeidsgiveren i 2008 besluttet å holde seg til tariffavtalens bestemmelse om aldersgrense på 60 år, måtte avgjøres ut fra rettskildebildet på handlingstiden. Ut fra de rettskildene som den gang fantes, begikk ikke arbeidsgiveren da ulovlig aldersdiskriminering. Det var derfor ikke grunnlag for erstatningsansvar.
Mindretallet kom til at 2012-dommen endelig avgjorde at flygerne hadde blitt utsatt for diskriminering forut for domstidspunktet. Det fulgte derfor direkte av dommen at dette vilkåret for erstatning i arbeidsmiljøloven § 13-9 var oppfylt. Arbeidsgiveren hadde imidlertid ikke opptrådt uaktsomt, og måtte etter mindretallets oppfatning frifinnes på dette grunnlaget. Det var heller ikke grunnlag for å idømme oppreisningserstatning.
Dommen avklarer at rettsutvikling i EU-retten, som blir styrende for norsk rett, ikke er avgjørende for bedømmelsen av om det på et tidligere tidspunkt – med et annet rettskildebilde – ble begått et rettsbrudd som gir grunnlag for erstatning.