Ankenektelse etter tvisteloven § 29-13 annet ledd

Dommere: Bårdsen, Endresen, Skoghøy, Stabel, Tjomsland, Gussgard, Flock, Tønder, Indreberg, Webster, Schei

Storkammer. Saken gjaldt ankenektelse etter tvisteloven § 29-13 annet ledd, hvor lagmannsretten ikke hadde gitt annen begrunnelse enn en henvisning til at den enstemmig fant det klart at ingen del av anken kunne føre frem. Spørsmålet var om mangelen på begrunnelse kom i strid med Grunnloven § 88 om at Høyesterett dømmer i siste instans, eller med retten til en rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6 nr. 1 og SP artikkel 14 nr. 1. Et sentralt tema var videre om begrunnelseskravet for nektelser etter den parallelle regelen i straffeprosessloven § 321 annet ledd jf. Rt. 2008 side 1764, tilsa samme begrunnelseskrav ved lagmannsrettens ankenektelser i sivile saker. Det var dessuten reist spørsmål om Høyesteretts kompetanse ved anke over nektelsesbeslutninger.

Høyesteretts flertall – Bårdsen, Gussgard, Flock, Tønder, Indreberg, Webster og Schei – fant at hensynet til Grunnloven § 88 var ivaretatt når Høyesterett ved anke over saksbehandlingen også kan prøve om det ut fra rettsspørsmålene i saken var forsvarlig av lagmannsretten å nekte anken. Det kunne ikke av Grunnloven § 88 utledes noe krav om at ankenektelser måtte begrunnes. Derimot fulgte et slik krav av sammenhengen mellom tvisteloven 29-13 annet ledd og straffeprosessloven § 321 annet ledd. Når lagmannsrettens beslutning om å nekte anken ikke var begrunnet, forelå det etter flertallets syn en saksbehandlingsfeil som måtte lede til opphevelse av beslutningen. Det var da ikke nødvendig for flertallet å ta stilling til anførselen om at nektelsesbeslutningen måtte oppheves også fordi EMK artikkel 6 nr. 1 og SP artikkel 14 nr. 1 stiller krav om begrunnelse.

Dommerne Skoghøy og Tjomsland fant at da en ankenektelse etter tvisteloven § 29-13 annet ledd bygger på en full realitetsprøvelse av anken, følger det av EMK artikkel 6 nr. 1 at ankenektelse må begrunnes. Når det gjaldt Grunnloven § 88, fremholdt de at Høyesterett bare kan fratas kompetansen til å prøve rettsanvendelsen og saksbehandlingen dersom det er saklig begrunnet og gjelder et begrenset rettsområde.

Mindretallet – Endresen og Stabel – fant at det ikke følger et generelt begrunnelseskrav av EMK artikkel 6 nr. 1 og SP artikkel 14 nr. 1, og at et slikt krav ikke kan utledes av Grunnloven § 88. Det er heller ikke tilstrekkelig grunn til å sette til side den løsning lovgiver valgte basert på en hypotetisk lovgivervilje. Det ble ikke funnet å være særegne forhold ved de aktuelle ankene for lagmannsretten som tilsa at det ut fra en konkret vurdering burde ha vært gitt begrunnelse.

Les avgjørelsen i sin helhet