Gyldigheten av vedtak i Utlendingsnemnda om utvisning og avslag på søknad om oppholdstillatelse
Høyesteretts dom, 03.04.2013, HR-2013-00704-A, (sak nr. 2012/886), sivil sak, anke over dom
A, B, C, D og E (advokat Halvard Helle) mot staten v/Utlendingsnemnda (advokat Ida Thue)
Dommere: Matheson, Endresen, Kallerud, Utgård, Gjølstad
Saken gjaldt gyldigheten av vedtak i Utlendingsnemnda om utvisning og avslag på søknad om oppholdstillatelse rettet mot en pakistansk kvinne og hennes fire barn, der ett var mindreårig og tre var myndige på vedtakstidspunktet. De tre myndige var opprinnelig født i Norge og den eldste oppvokst her i ti år før de flyttet til Pakistan sammen med moren for å gå på skole. De kom tilbake til Norge seks år senere og søkte oppholdstillatelse fra riket etter at faren – som hadde blitt boende her – brått døde. Frem til vedtakstidspunktet hadde de oppholdt seg i riket uten tillatelse i nærmere 7 år.
Etter at anken var blitt tillatt fremmet, var flere av de spørsmål saken reiste omkring avveiningen av hensynet til "barnets beste", blitt avklart i plenumsdommen i Rt. 2012 side 1985. De uavklarte rettslige spørsmålene i saken gjaldt derfor i hovedsak vurderingen av de myndige barnas stilling. Høyesterett delte seg her i et flertall og et mindretall.
Et flertall på fire dommere fant at Utlendingsnemndas skjønn hadde hatt nødvendig bredde. Vedtakene var heller ikke grovt urimelige og innebar ingen krenkelse av EMK artikkel 8. Flertallet kunne ikke se at Utlendingsnemnda skulle ha vurdert betydningen av at de myndige barna ennå var barn i barnekonvensjonens forstand i deler av den tiden de hadde oppholdt seg her etter at de kom tilbake fra Pakistan.
Et mindretall på én dommer kom til at Utlendingsnemnda ikke hadde hatt et riktig rettslig utgangspunkt for sitt skjønn. Mindretallet kunne ikke se at nemnda hadde bedømt de myndige barnas historiske tilknytning til Norge som relevant for skjønnet. Deres ytterligere opparbeidelse av tilknytning til riket som barn i konvensjonens forstand, var heller ikke vurdert. Disse utgangspunktene for skjønnet ble ansett uriktige, hvoretter alle vedtakene – ut fra den indre sammenhengen mellom dem – etter mindretallets syn var ugyldige.
I tråd med flertallets syn ble anken forkastet.