Spørsmålet om gyldigheten av et avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag for en iransk familie med barn som hadde bodd lenge i Norge uten lovlig opphold
Høyesteretts dom 21.12.2012, HR-2012-02398-P, (sak nr. 2012/688), sivil sak, anke over dom
A, B, C, D (advokat Arild Humlen) mot staten ved Utlendingsnemnda (ass.regjeringsadvokat Tolle Stabell)
Dommere: Webster, Bårdsen, Skoghøy, Falkanger, Bull, Tjomsland, Matningsdal, Utgård, Stabel, Øie, Tønder, Endresen, Indreberg, Matheson, Normann, Noer, Kallerud, Bergsjø, Schei
Saken gjaldt spørsmålet om gyldigheten av et avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag for en iransk familie med barn som hadde bodd lenge i Norge uten lovlig opphold.
Familien fikk avslag på søknad om asyl og opphold på humanitært grunnlag sommeren 2005. Fra februar 2006 fikk familien imidlertid utsatt utreisefrist og etter hvert også midlertidig oppholdstillatelse fordi sønnen i familien var under behandling for tuberkulose. Den midlertidige tillatelsen utløp 11. oktober 2007, og fra denne datoen har familien hatt plikt til å forlate Norge. Familien har ikke samarbeidet ved å skaffe reisedokumenter og har dermed vært ureturnerbare. Sønnen har gått i norsk barnehage og skole, har venner og er godt integrert i lokalsamfunnet.
Familien reiste søksmål med påstand om at vedtaket om å ikke gi dem asyl eller opphold på humanitært grunnlag er ugyldig. Familien tapte søksmålet i tingretten og lagmannsretten. Da saken kom til Høyesterett påberopte familien at det var oppstått en ny asylgrunn. Hovedspørsmålet for Høyesterett var forståelsen av utlendingsloven § 38 og hensynet til barnets beste, herunder hvilken kompetanse domstolene har ved overprøving av slike vedtak. Videre var det spørsmål om domstolene ved prøving av vedtak i utlendingssaker kan ta i betrakting nytt faktum som er kommet til etter at forvaltningen traff sitt vedtak, eller om familien måtte be Utlendingsnemnda treffe nytt vedtak.
Et flertall på 14 dommere kom til at domstolene ved prøvingen av gyldigheten av forvaltningsvedtak må legge til grunn faktum som forelå da vedtaket ble fattet. Det vil si at domstolene må se bort fra faktum som har oppstått etter forvaltningsbehandlingen. Tre dommere mente man måtte legge en nåtidsvurdering til grunn for så vidt gjelder utlendingssaker, mens to dommere mente dette måtte være utgangspunktet for domstolsprøving av alle typer vedtak.
Et annet flertall på 14 dommere mente at det, innenfor det domstolene kan prøve, ikke var feil ved vedtaket som tilsa at det var ugyldig. Et mindretall på fem dommere mente vedtaket var ugyldig som stridende mot barnekonvensjonen artikkel 3.