Spørsmål om fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon etter barnevernloven § 4-20
Høyesteretts dom, 30.1.15, HR-2015-00209-A, (sak nr. 2014/1631), sivil sak, anke over dom
X kommune (advokat Sverre Larhammer) mot A, B (advokat Venil Katharina Thiis)
Dommere: Ringnes, Bergsjø, Bårdsen, Bull, Øie
Kommunen fikk medhold i at en gutt på 6 og et halvt år kunne adopteres av fosterforeldrene.
Spørsmålet i saken var om en gutt som hadde bodd hos adoptivsøkerne fra han var 2 og en halv måned gammel, først i beredskapshjem og deretter i fosterhjem, kunne adopteres mot de biologiske foreldrenes vilje etter barnevernloven § 4-20 a.
Den siste høyesterettssaken om tvangsadopsjon var fra 2007 (Rt. 2007 side 561). Etter dette har det i en lovproposisjon blitt uttalt at adopsjon bør benyttes oftere som barneverntiltak, og i 2010 fikk barnevernloven en ny bestemmelse om at det ved adopsjon kan fastsettes besøkskontakt med de biologiske foreldrene. Prinsippspørsmålet for Høyesterett var om terskelen for adopsjon som følge av dette er senket.
Høyesterett uttalte at terskelen ikke er senket, men at besøkskontakt i noen tilfelle vil innebære at hensynene mot adopsjon ikke har samme tyngde. Adopsjon skal vurderes utfra hva som er til barnets beste, og vurderingen må skje innenfor rammen av Grunnloven §§ 102 og 104, EMK artikkel 8 og barnekonvensjonen artikkel 3 og 21. Der avgjørende forhold på barnets hånd tilsier adopsjon, må hensynet til de biologiske foreldrene vike. Ved den konkrete vurderingen la Høyesterett vekt på barnets rotfestede tilknytning til fosterhjemmet, og at han er sårbar med særlig behov for trygghet. Tingretten hadde fastsatt besøkskontakten med de biologiske foreldrene til to ganger i året, og Høyesterett viste til at denne kontakten innebærer at gutten ikke blir avstengt fra sine røtter og sin etniske bakgrunn.