Arbeidstakers rett til å fastholde arbeidskontrakt med tidligere arbeidsgiver.

Dommere: Rieber-Mohn, Bruzelius, Coward, Aarbakke, Dolva

Den psykiatriske omsorg i Lovisenberg/Diakonhjemmet sektor i Oslo hadde frem til 1. januar 1998 en felles kommunal etatsledelse. Fra denne dato ble ledelsen av denne omsorg overført til to private eiere, aksjeselskapet Lovisenberg diakonale sykehus og stiftelsen Diakonhjemmet sykehus, som delte sektoren mellom seg. Under forhandlingene mellom Oslo kommune og de ansattes organisasjoner før overføringene, fremholdt kommunen at de ansatte hadde rett og plikt til å følge med over til den nye private arbeidsgiver, mens arbeidstakersiden anførte at de kun hadde en rett, og at de ansatte kunne velge å fastholde arbeidskontrakten med kommunen. Enighet ble ikke oppnådd, og arbeidstakerorganisasjonene brakte spørsmålet inn for Oslo byrett.

Byretten frifant kommunen, og lagmannsretten stadfestet byrettens dom. Under ankeforhandlingen i Høyesterett ble partsforholdet endret slik at organisasjonene, som tidligere hadde vært parter, fikk stilling som hjelpeintervenienter for den personlige part Jan Strømnæss. Saken ble prosedert i sammenheng med sak lnr. 54B/2000, ankesak 363/1999, Oslo kommune mot Jan M. Andersen m.fl. I saken var partene enige om at det forelå en virksomhetsoverdragelse i arbeidsmiljølovens forstand - uenigheten gjaldt utelukkende valgrettsspørsmålet. En samlet Høyesterett tok utgangspunkt i den rettstilstand som ble fastslått ved to dommer av 30. juni 1999, Rt. 1999 s. 977 (Nemko) og s. 989 (Vest-Ro). Disse saker gjaldt overdragelse av begrensede støttefunksjoner av en virksomhet, mens foreliggende sak gjaldt overdragelse av hel bedrift eller klart selvstendig del av denne. Flertallet på fire dommere la til grunn at gjeldende rett er slik å forstå at valgrett etter omstendighetene kan tilstås arbeidstakere ved en virksomhetsoverdragelse som fører til ikke uvesentlige negative endringer i arbeidstakerens situasjon. Visse endringer kan være av så inngripende karakter og bety så mye for arbeidstakerens nåtidige og fremtidige situasjon, at de bør utløse en valgrett. Flertallet pekte også på at slike endringer lettere vil oppstå når en begrenset del av en virksomhet overføres enn når overføringen gjelder en hel bedrift eller klart selvstendig del av denne. Flertallet slo fast at bedømmelsen av om endringene i arbeidsforholdet er av en slik karakter at de bør utløse valgrett, må skje med utgangspunkt i situasjonen når overdragelsen finner sted, også slik at nærliggende fremtidige endringer tas i betraktning. Likeledes at det i noen grad må være riktig å legge vekt på den senere kjente utvikling, i særdeleshet når denne synes å bekrefte antakelser arbeidstakerne har hatt om en forverret situasjon etter overføringen, og som de ga uttrykk for før denne fant sted. Flertallet la til grunn at de kommunale institusjoner og enheter som fulgte med over til Diakonhjemmet og Lovisenberg sykehus, fortsatte sin virksomhet praktisk talt som før. Og ved slik overdragelse av hel bedrift eller klart selvstendig del av denne, må det være en klar hovedregel at arbeidstakerne har plikt til å følge med over til den nye arbeidsgiver. Det kan tenkes unntak fra denne hovedregel ved inngripende, negative endringer i arbeidssituasjonen, men slike fantes ikke å inntre i denne sak. Det var heller ikke påvist å ha praktisk betydning at arbeidstakerne ikke lenger arbeidet under et offentligrettslig regime eller at det kommunale avtaleverk hadde noe bedre regler på enkelte områder. Heller ikke det forhold at Strømnæss fikk noe dårligere pensjonsrettigheter, og at han som humanetiker fant det problematisk å arbeide ved et sykehus med en kristen formålsparagraf (Lovisenberg), kunne tillegges avgjørende betydning for valgrettsspørsmålet. Også mindretallet kom til at Oslo kommune måtte frifinnes, men bygget resultatet på at ved virksomhetsoverdragelse som omfatter en hel bedrift eller en klart selvstendig del av denne, har arbeidstakerne ingen ulovfestet valgrett.