Beskatning av aksjegevinst som fordel ved arbeid

Dommere: Oftedal Broch, Matningsdal, Frisak, Rieber-Mohn, Dolva

Partnerne i Pre Finans AS hadde fått anledning til å kjøpe aksjer i selskapet ved dets stiftelse, samlet 37,5 % av aksjekapitalen. Gjennom en aksjonæravtale var de sikret fullfinansiering av aksjekjøpet ved lån fra hovedaksjonæren, Realkreditt. Også rentene av lånet kunne hvert år tillegges lånebeløpet. Ved en "gjeldsslettingsklausul" var partnerne sikret mot tap. Lånet inklusive renter kunne til enhver tid bli slettet mot innlevering av aksjene.

Salg av aksjene kunne bare skje til hovedaksjonær, og måtte skje dersom partneren sluttet. Også salgsvilkårene var bestemt. De tre første år besto "salget" i tilbakelevering av aksjene og sletting av gjelden. De tre neste årene, 1990-92, skulle salgssummen bestemmes ut fra substansverdien i selskapet tillagt en brøk - 25, 50 og 75 % - som representerte goodwill. Ved salg senere år skulle salgssummen fortsatt beregnes ut fra substans tillagt 75 %. I 1989 ønsket Realkreditt å øke sin eierandel i Pre Finans til 90 % for derved å kunne få konsernbidrag, idet Pre Finans gikk meget godt. Det ble inngått ny aksjonæravtale med partnerne, hvoretter Realkreditt fikk rett til å kjøpe aksjene 31.12.90. Partnerne kunne fortsatt kreve å selge når som helst. Salgssummen skulle fastsettes ut fra en beregnet substans ved slutten av 1992 tillagt 75 %, og neddiskontert til slutten av 1990. Arne Mo fikk sine aksjer innløst pr.31.12.90 med en fortjeneste på ca 5,8 mill kroner. Han hevdet at aksjefortjenesten var skattefri, jf dagjeldende lov 10. desember 1971 om gevinstbeskatning av aksjer, idet han hadde eiet aksjene i mer enn tre år. Aksjonæravtalene fra 1987 og 1989 måtte ses som opsjonsavtaler. I den utstrekning de medførte fordeler som skulle beskattes, erkjente Mo at disse fordelene var vunnet ved arbeid. Men 1987-avtalen måtte komme til beskatning i 1987, og dette var nå foreldet. Fordelen etter 1989-avtalen lå etter skatteloven § 42 fjortende ledd i differansen mellom innløsningspris og markedspris, og staten hadde ikke påstått at innløsningen skjedde til overpris. Staten hevdet at avtalene måtte ses i sammenheng med arbeidsforholdet, og at fortjenesten måtte beskattes som fordel vunnet ved arbeid etter skatteloven § 42 første ledd. Høyesterett mente at hvorvidt avtalene måtte ses som opsjonsavtaler eller som avtaler som knytter selve aksjene til avtaleforholdet, måtte vurderes i en videre sammenheng. Jo mer avtalevilkårene avviker fra markedets vilkår, og jo mer verdien av de ansattes aksjer er styrt av avtaler uavhengig av markedsprisen, jo sterkere knyttes aksjene til ansettelsesforholdet. Det var mulig at allerede fraværet av all risiko for kursfall gjennom gjeldsslettingsklausulen medførte at senere fortjeneste måtte ses som fordel i arbeidsforholdet. Her var imidlertid også den salgspris som var fastsatt gjennom avtalene i 1987/89, uavhengig av aksjens faktiske prisutvikling. Aksjegevinsten måtte etter dette skattlegges som fordel ved arbeid.