Daglig omsorg for barn som er fosterhjemsplassert etter barnevernloven

Dommere: Coward, Skoghøy, Rieber-Mohn, Gussgard, Gjølstad

A og B traff hverandre i 1985, fikk to barn sammen, og flyttet fra hverandre i 1995/96. De hadde ikke vært gift, og moren hadde foreldreansvaret og daglig omsorg alene.

I 1997 besluttet barneverntjenesten å fremme sak om omsorgsovertakelse på grunn av morens alkoholproblemer, men saken ble trukket med bakgrunn i en avtale med moren om fullstendig avholdenhet mv. I 1998 reiste faren sak mot moren med krav om bl. a. felles foreldreansvar. Etter at barneverntjenesten på ny tok skritt til omsorgsovertakelse, utvidet han saken til også å gjelde daglig omsorg. Herredsretten kom til at foreldreansvaret skulle være felles, mens moren fortsatt skulle ha den daglige omsorgen. Farens anke til lagmannsretten førte ikke frem. Før lagmannsrettens dom ble avsagt, hadde fylkesnemnda truffet vedtak om omsorgsovertakelse for barna, plassering av dem i fosterhjem, og samværsordning for begge foreldrene. Heller ikke farens anke til Høyesterett førte frem. For Høyesterett var saken endret ved at faren like før ankeforhandlingen var varetektsfengslet, siktet for alvorlige narkotikaforbrytelser. Høyesterett tok utgangspunkt i at avgjørelsen etter barneloven § 35 a første ledd jf. § 34 tredje ledd først og fremst skal rette seg etter hva som er best for barnet. Om rettsspørsmålene når det gjelder barn som barneverntjenesten har overtatt omsorgen for, ble det vist til Høyesteretts dom 30. juni 2000, og lagt til grunn at domstolen i tvisten mellom foreldrene kan måtte ta med i vurderingen den sannsynlige fremtidige utvikling når det gjelder omsorgsovertakelsen. Hvis omsorgsovertakelsen må ventes å bestå, kan det nemlig få betydning hvilken evne og vilje hver av foreldrene har til å samarbeide med barneverntjenesten og dem barna er anbrakt hos. Konkret ble det ut fra foreldrenes forhold forutsatt at omsorgsovertakelsen ville vare en tid, og at barna fortsatt ville være i fosterhjem. Det ble da lagt avgjørende vekt på at morens forhold til barneverntjenesten og fosterhjemmet var det som måtte ventes best å vareta behovet for ro omkring barnas forhold.