Disprilsaken

Dommere: Oftedal Broch, Utgård, Coward, Tjomsland, Smith

A fikk 9 år gammel Stevnes-Johnsons syndrom, en livstruende utslettstype, der hun i løpet av to uker mistet store deler av huden, samt alt håret og neglene på hender og føtter. Hun reagerte også overømfintlig på lys. Hun har fått varige arrdannelser, og er operert gjentagne ganger i øynene.

Stevens-Johnsons syndrom er en meget sjeldent forekommende lidelse, som sammen med den beslektede Lyell's syndrom opptrer i 2-4 tilfeller pr. millioner innbyggere pr. år. De to syndromene kan utløses av infeksjonssykdommer og av et stort antall legemidler, blant annet av acetylsalisylsyre-preparater. I dagene før syndromet oppstod, hadde A en infeksjonssykdom og ble behandlet med Dispril, som er et acetylsalisylsyre-preparat. Produsenten av Dispril aksepterte et objektivt erstatningsgrunnlag dersom det ble konstatert årsakssammenheng mellom Dispril og syndromet. Som rettslig utgangspunkt la Høyesterett til grunn at det eksisterer årsakssammenheng mellom en handling og en skade dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen tenkes borte, men at det kan være grunn til å se bort fra handlingen om den fremstår som et lite vesentlig element i skadebildet i forhold til en annen årsak, som anses dominerende, jf. P-pilledom II, Rt. 1992 side 64. Høyesteretts flertall anså, ut fra en samlet bevisvurdering, at skaden mest sannsynlig skyldtes en kombinasjon av infeksjonssykdommen og Dispril. Det var mulig at infeksjonssykdommen hadde vært mononucleose, som var kjent for å kunne fremkalle Stevens-Johnsons syndrom. Flertallet fant det vanskelig ut fra sakens opplysninger, men heller ikke nødvendig, å fastslå om det var mononucleose eller en annen infeksjonssykdom A hadde hatt. I begge tilfeller anså flertallet det som overveiende sannsynlig at Dispril var en samvirkende skadeårsak. Ut fra dette ble produsenten ansett erstatningsansvarlig. To dommere mente at infeksjonssykdommen med overveiende sannsynlighet var mononucleose, og at det da var mest sannsynlig at denne eller eventuelt andre, ukjente faktorer hadde forårsaket syndromet. Mindretallet mente etter dette at det ikke forelå sannsynlighetsovervekt for at Dispril var medvirkende skadeårsak. Det gikk 8 år fra skaden til stevning ble tatt ut. Produsenten påsto at As verge, moren, ikke hadde vært tilstrekkelig aktiv for å få klarlagt skadeårsaken i løpet av disse årene, og at kravet derfor var foreldet, jf. foreldelsesloven § 9. Høyesterett fant enstemmig at As mor hadde foretatt det som var rimelig å forvente. Hun hadde diskutert årsaksforholdet med de leger datteren var i kontakt med. Det fremgikk videre av den første legejournalen, opptatt da A ble innlagt på sykehus på grunn av hudutslettene, at hun hadde inntatt Dispril i dagene før syndromet brøt ut. Men ingen av legene hadde pekt på legemidlet som en mulig skadeårsak.