Ekspropriasjonserstatningsloven

Dommere: Stang Lund, Utgård, Frisak, Rieber-Mohn, Gussgard

Reguleringsplan for E 18 gjennom sentrale deler av Kristiansand ble vedtatt i 1997. Planen medfører at E 18 skal bygges ut til gjennomgående firefelts veibane gjennom et tunnelsystem i Baneheia, ny bru over Otra, 1 km løsmassetunnel og et nytt planfritt kryss. Det ble samme år også vedtatt reguleringsplan for adkomstvei i åpen trasé og i tunnel fra E 18 til et nytt område for Høgskolen i Agder (HiA). Vegsjefen besluttet i 1997 og 1998 ekspropriasjon etter vegloven § 50 for å gjennomføre planene. Skjønn ble begjært for fastsettelse av erstatning for erverv av grunn og rettigheter for 122 saksøkte.

Underskjønnet fastslo at ekspropriasjonen i det vesentlige gjaldt såkalte striper og baserte utmålingen av erstatningene på differanseprinsippet, jf. Rt. 1976 side 1507. Retten fant at de saksøkte oppnådde særfordeler ved at nåværende svært store støy- og støvplager ville forsvinne som en direkte og umiddelbar følge av ekspropriasjonstiltaket, slik at verdiøkningen måtte komme til fradrag i erstatningene. For takstnummer 1 HiA som gjaldt avståing av ca 8000 m2 dyrket mark til veikryss, fant retten at erstatning skulle baseres på bruksverdi, og at produksjon av jordbær var den bruk som måtte anses påregnelig. Overskjønnet som gjaldt 10 takstnumre, kom til at fradrag i erstatningene for fordeler ved vesentlig reduksjon eller bortfall av støy- og støvplager ikke skulle foretas. Nærføringsulemper som støy og støvplager ved framføring av vei fant retten etter fast praksis var ulemper av alminnelig karakter, som normalt ikke ga rett til erstatning etter vederlagsloven § 8 annet punktum. På samme måte måtte bortfall av støy og støvplager ved omlegging av vei være fordeler av allmenn karakter for eiendommene i distriktet, som ikke skulle medføre fradrag i erstatningen etter samme lov § 9. Overskjønnet fant for takstnummer 1 HiA at landbruksdrift var eneste påregnelige utnytting. Når arealet ble skal tas i bruk til vei, ville det ikke være ulovlig å selge matjorden. Matjorda på det avståtte areal ble da erstattet fordi denne verdi var høyest. Samferdselsdepartementet anket til Høyesterett over at det ikke var gitt fradrag for fordeler ved bortfall av nærføringsulemper, og fordi erstatning ikke kunne gis for salgsverdien av matjorden da påregnelig utnytting var landbruksdrift før regulering til vei. Eierne av takstnummer 1 HiA motanket og hevdet at det skulle gis erstatning for tomteverdi, og i alle fall med 65 kroner pr. m2 som Kristiansand kommune hadde gitt ved frivillig erverv av tilsvarende areal på andre siden av E 18 til friareal. Høyesterett fant enstemmig at lagmannsrettens rettsanvendelse var feil for så vidt angår fradrag for fordeler. Selv om ulemper som støy- og støvplager ved nærføring av vei etter rettspraksis har vært ansett som allmenne ulemper, medførte ikke dette at bortfall av nærulemper ved omlegging av veien måtte anses som allmenne fordeler. Hensynet til likhet tilsa at visse fordeler ble ansett som allmenne fordeler for eiendommer i distriktet. Ekspropriatene må verken stilles dårligere eller bedre enn andre grunneiere i distriktet. Overskjønnet skulle ha tatt stilling til om de eiendommer som ligger inntil og rett ved nåværende E 18, vil få en særlig fordel på grunn av omleggingen sammenliknet med andre eiendommer i dette området. Dersom overskjønnet finner at disse eiendommer får en særlig verdistigning, må skjønnet vurdere om fradrag skal gjøres ut fra likhet og rimelighet. Høyesterett fant enstemmig at det ikke var grunnlag for å få tomteerstatning for takstnummer 1 HiA, jf. Rt. 1997 side 1471 og Rt. 1998 side 1140. Et flertall på tre dommere fant at regulering til vei medførte at grunneierne i utgangspunktet hadde lovlig adgang til å ta ut jord for salg, jf. jordloven § 9 første ledd jf. § 2 første ledd bokstav a. Fastsetting av erstatning ut fra dette var ikke i strid med vederlagsloven § 5 tredje ledd fordi tilleggsverdien ved salg av matjord ville være en følge av reguleringsplanen, ikke av ekspropriasjonstiltaket. Overskjønnet hadde imidlertid uten noen nærmere begrunnelse lagt til grunn at all matjord på det eksproprierte areal kunne fjernes. Overskjønnets begrunnelse var utilstrekkelig til at rettsanvendelsen kunne prøves. To dommere fant at man også ved fastsettelse av erstatning for arealer hvor bygging ikke var påregnelig, måtte se bort fra reguleringen til vei, jf. Rt. 1996 side 520, og stemte for å oppheve og hjemvise overskjønnet for takstnummer 1 HiA på dette grunnlag.