Endringsligning - utløp ettårsfrist
22.02.2000, Sivilsak nr. 218/1999, lnr. 14/2000
Ligningsloven § 9-5 nr. 2 bokstav a
Rolf Sørjordet (Advokat Werner Forr Nystuen) mot Staten v/Finansdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Bergljot Webster)
Dommere: Bruzelius, Rieber-Mohn, Lund, Stang Lund, Smith
Saken gjaldt tolkingen av en dom hvor domsslutningen gikk ut på at ligningen oppheves, og spørsmål om endringsligning var "tatt opp" i tide, jf. ligningsloven § 9-5 nr. nr 6 bok-stav c. Borgarting lagmannsrett opphevet i dom 10. august 1995 ligningene av Sørjordet for 1990 og 1991. Det fremgår av domsgrunnene at tvisten gjaldt kategoriseringen av skatt-yters inntekt ved utleie av forretningslokaler. Lagmannsretten kom til at inntekten feil-aktig var ansett som næringsinntekt. - Lagmannsrettens dom ble rettskraftig 10.august 1995, jf. tvml. § 161.
Ligningskontoret traff 4. desember 1996 vedtak om endringsligning for blant annet årene 1990 og 1991. Sørjordet gikk til sak mot staten med påstand om at endringsligningen var ugyldig og måtte oppheves fordi spørsmålet om endringsligning ikke ble tatt opp før etter utløpet av ettårsfristen i ligningsloven § 9-6 nr. 5 bokstav c. Ligningene for 1990 og 1991 var således en nullitet, og Sørjordet krevet tilbakebetalt all innbetalt skatt for disse årene. Høyesterett pekte på at etter ligningsloven § 9-5 nr. 2 bokstav a skal ligningskontoret ta opp spørsmål om endringsligning som følge av en domstolsavgjørelse. Det ble videre pekt på at endringskompetansen er tidsbegrenset, men at den forlenges i tid dersom spørsmålet om endring blir tatt opp innen den lovfastsatte fristen. Videre uttalt at hensynet til skattyter tilsier at det kan dokumenteres på hvilket tidspunkt spørsmålet om endringsligning ble tatt opp. Som hovedregel må skattyter gis en skriftlig underretning om han ikke underrettes av ligningsmyndighetene på annen måte om at endringssak er påbegynt. I den konkrete saken kom retten til at saken ikke var blitt tatt opp innen fristens utløp. Det var derfor nødvendig å ta standpunkt til dommens materielle rettskraft. Høyesterett pekte på at lagmannsretten i domspremissene utelukkende hadde drøftet kategoriseringen av leieinntektene, og at dette var grunnlaget for at ligningene ble opphevet. Det var ikke anført andre feil ved ligningen. Høyesterett kom til at det bare var dette spørsmål som var rettskraftig avgjort, dvs. at ligningen av leieinntektene for 1990 og 1991 var opphevet i sin helhet.