Erstatningskrav fra anbyder som mente å være forbigått

Dommere: Coward, Aarbakke, Frisak, Bruzelius, Gjølstad

Faber Bygg AS hadde inngitt nest laveste anbud ved anbudskonkurranse om tømrerentreprisen for et skolebygg i Strand kommune. Da anbyderne fikk melding om at anbudet fra laveste anbyder - Tau Bygg AS - var innstilt, protesterte Faber og hevdet at anbudet skulle vært avvist som mangelfullt. Kommunen inngikk likevel kontrakt med Tau, og Faber reiste sak mot kommunen med krav om erstatning.

Herredsretten mente at kommunen hadde utvist erstatningsbetingende feil ved anbudsbehandlingen, ved at antikontraktørbestemmelsen i anbudsreglene ikke var oppfylt, og tilkjente erstatning for den negative kontraktsinteressen. Faber anket til lagmannsretten med krav om å bli tilkjent den positive kontraktsinteressen, mens kommunen ikke angrep dommen. Lagmannsretten stadfestet herredsrettens dom, og Faber anket til Høyesterett. Høyesterett kom til samme resultat som lagmannsretten. Høyesterett tok ikke stilling til mer generelle spørsmål om innbyderens erstatningsansvar overfor forbigåtte anbydere, men fant det klart at det her ikke var grunnlag for å tilkjenne erstatning for den positive kontraktsinteressen. Et slikt krav kunne for det første ikke begrunnes ut fra en avtalerettslig argumentasjonslinje: Verken ut fra en mer generell konstruksjon eller ut fra det konkrete anbudsgrunnlaget kunne Faber anses å ha noe rettskrav på å få sitt anbud antatt hvis Taus anbud ble avvist. Heller ikke en erstatningsrettslig argumentasjonslinje kunne etter Høyesteretts mening føre frem. Faber anførte tre feil ved kommunens antakelse av Taus anbud - at anbudet ikke oppfylte antikontraktørbestemmelsen i anbudsreglene, at Tau ikke hadde nødvendig autorisasjon som entreprenør, og at anbudet ikke oppfylte anbudsreglenes krav om opplysning om betaling av skatter og avgifter. Ikke på noe punkt forelå det etter Høyeste-retts mening noen overtredelse som kunne gi Faber grunnlag for erstatning fra kommunen for den positive kontraktsinteressen.