Foreldreansvar og daglig omsorg etter dødsfall

Dommere: Bruzelius, Flock, Frisak, Coward, Gussgard

F er født i september 1997. Moren, E, døde da datteren var syv måneder gammel. E var ikke gift med barnets far, A, og de hadde ikke inngått avtale om felles foreldreansvar. Foreldrene var samboere da E døde.

Etter dødsfallet krevde Es søster og svoger foreldreansvaret for F. A fremsatte et tilsvarende krav. Både herreds- og lagmannsretten tilkjente søsteren og svogeren foreldreansvaret. De fikk dessuten midlertidig foreldreansvar inntil rettskraftig avgjørelse i saken forelå. F ble overført til søsteren og samboeren da hun var ca 14 måneder gammel. I den forbindelse ble det avtalt en utvidet samværsrett for A. Saken reiste spørsmål om forståelsen av flere av bestemmelsene i barneloven §§ 36 og 37 slik disse lyder etter en lovendring i 1997. Etter bl. § 36 annet ledd får den gjenlevende forelder som ikke hadde del i foreldreansvaret forut for dødsfallet, foreldreansvaret for barnet dersom vedkommende er barnets sosiale forelder. Etter § 36 fjerde ledd kan andre kreve foreldreansvaret innen en frist på seks måneder regnet fra dødsfallet. Det fremgår av forarbeidene at den sosiale tilknytning mellom barnet og den som søker foreldreansvaret, skal tillegges betydelig vekt. I § 36 sjette ledd tredje punktum er tatt inn en bestemmelse om at en viljeserklæring om hvem som skal ha foreldreansvaret, kan tillegges vekt når erklæringen har kommet skriftlig til uttrykk. I dommen er uttalt at loven ikke kan forstås slik at retten ved sin vurdering av hva som er til barnets beste, ikke etter vanlig fri bevisvurdering kan ta hensyn til opplysninger om avdødes syn som er fremkommet på annen måte enn skriftlig. I barneloven § 37 annet ledd er etter bestemmelsen om at avgjørelsen "skal rette seg etter det som er best for barnet", føyd til som nytt fjerde punktum at det "skal leggjast vekt på om den attlevande av foreldra ønskjer foreldreansvaret". - I dommen uttales at lovendringen ikke isolert sett gir uttrykk for noen annen vektlegging av den biologiske tilknytning enn det som førstvoterende la til grunn i Rt. 1993 side 626. Høyesteretts flertall i saken gir uttrykk for at endringene i barneloven §§ 36 og 37 innebærer at utgangspunktet for vurderingen av hva som er til barnets beste, skal være at den gjenlevende forelder overtar foreldreansvaret og den daglige omsorgen for barnet dersom vedkommende er vel skikket til det og ønsker det. Dette må dessuten antas å være lovens hovedregel når den gjenlevende ikke bare er barnets sosiale, men også dets biologiske forelder. Flertallet mener dette må gjelde selv om forholdene skulle ligge enda bedre til rette ved en alternativ plassering. I den konkrete saken førte anken frem. De sakkyndige hadde utalt at far var skikket, men at mors søster og samboer var bedre skikket, og barnets situasjon i denne familien ble vurdert som stabil på kort og lang sikt. Far hadde nå fått ny samboer som han ventet barn med, og samboeren er bare 18 år gammel. Dette var et usikkerhetsmoment som de sakkyndige tilla vesentlig vekt. Flertallet, som konstaterte at A er vel skikket til å ha omsorgen for datteren, la betydelig vekt på at han ikke bare var Fs biologiske far, men at han fremdeles fremsto som hennes sosiale far. De sakkyndige hadde uttalt at F er godt tilknyttet både far, mors søster og samboer. Dette måtte tilskrives den utvidete samværsrett A hadde hatt. Det ble også vektlagt at ankemotpartene skulle ha en tilsvarende samværsrett. Mindretallet, en dommer, var enig i at lovendringen i 1997 styrket den gjenlevende forelders prosessuelle rettsstilling, men fant at når andre har reist krav om foreldreansvaret innen fristen, skal saken avgjøres ut fra hva som er til barnets beste, og hvor den biologiske tilknytning vil være en komponent blant flere.