Gyldighet av ektepakt

Dommere: Flock, Frisak, Bruzelius, Coward, Gussgard

B og A inngikk ekteskap i 1986 og opprettet da ektepakt om fullstendig særeie. B var forretningsmann med en meget betydelig formue. Ti år senere var han utsatt for sterk pågang fra sine kreditorer. I en ny ektepakt i 1996 bestemte ektefellene at de fra da av skulle ha fullstendig felleseie. Samtidig ble tre faste eiendommer og en del aksjer overført fra Bs særeie til As rådighetsdel av felleseiet.

Ektefellene ble separert i 1997. Ved skifte oppsto tvist om gyldighet av ektepakten fra 1996. B gjorde gjeldende at partene ved inngåelsen av ektepakten inngikk en tilleggsavtale om at den ikke skulle ha gyldighet dem imellom, og at dette måtte lede til at skiftet måtte gjennomføres ut fra ektepakten om fullstendig særeie fra 1986. Skifteretten avsa dom for at ektepakten fra 1996 måtte legges til grunn for formuesfordelingen, mens lagmannsretten med to mot en stemmer avsa dom for at denne ektepakten var ugyldig. Høyesterett bemerket at ektefellenes eneste motiv da ektepakten fra 1996 ble inngått, var å etablere et visst vern mot fortsatt pågang fra mannens kreditorer. Høyesterett fant det ikke bevist at partene ved ektepaktsinngåelsen samtidig inngikk en slik underhåndsavtale som hevdet av B. Derimot hadde partene en forståelse som iallfall ikke gikk lenger enn til at felleseieordningen og gaveoverføringen skulle reverseres til den tidligere særeieordning så snart forholdet til Bs kreditorer var ordnet. Dette måtte i tilfelle skje ved ny ektepakt. Forståelsen kunne ikke likestilles med avtale om at ektepakten ikke skulle ha virkning mellom ektefellene. B gjorde subsidiært gjeldende at ektepakten fra 1996 måtte settes ut av kraft ved lempning. Høyesterett uttalte at ekteskapsloven § 46 annet ledd måtte kunne gis analogisk anvendelse der en tidligere avtalt formuesordning ved ektepakt ble endret til felleseie. I den aktuelle sak var det likevel klart at avtalen ikke burde lempes. Avgjørende var den omstendighet at ektepakten fra 1996 endret en særeieordning til ordning med felleseie, som er lovens utgangspunkt. Spørsmålet om lempning i forhold til den del av ektepakten fra 1996 som inneholdt en gave fra B til A, ble vurdert ut fra reglene i avtaleloven § 36. Eneste motiv for gaven var å unndra verdier fra Bs kreditorer. At mottakeren i et slikt tilfelle beholdt gaven ved etterfølgende separasjon, var nettopp den risiko som giveren tok for å oppnå det kreditorvern som var hensikten med transaksjonen. Kravet om lempning førte heller ikke frem for denne delen av ektepakten.