KRL-fagets stilling i skolen

Dommere: Stang Lund, Flock, Aarbakke, Tjomsland, Gussgard

Høyesterett har i dag avsagt dom i saken som Human-Etisk Forbund og 14 foreldre har reist mot staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Lagmannsrettens dom, som frifant staten, ble stadfestet. Høyesterett fant at opplæringsloven § 2-4 og læreplanverket om grunnskolefaget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering (KRL-faget) ikke var i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. De ankende parter hadde ikke sannsynliggjort at undervisningen av deres barn hadde vært lagt opp og gjennomført på en måte som etter Den europeiske menneskerettighets konvensjon (EMK) og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) gir grunnlag for fritak for all undervisning i KRL-faget.

KRL-faget ble gradvis innført i grunnskolen fra høsten 1997 i stedet for fagene kristendom og livssyn. Human-Etisk Forbund og 16 foreldre som hadde fått avslag på sine søknader om fullt fritak, reiste i mars 1998 sak mot staten. Forbundet og foreldrene gjorde gjeldende at barn av medlemmer av Human-Etisk Forbund og medlemmer av forbundet over 15 år som selv er elever i grunnskolen, hadde rett til fullt fritak fra KRL-faget. I alle tilfelle hadde foreldrene rett til fullt fritak for undervisning for sine barn. Staten påsto saken avvist i forhold til Human-Etisk Forbund på grunn av manglende rettslig interesse, og nedla påstand om frifinnelse i forhold til foreldrene. Byretten fremmet saken og frifant staten. Forbundet og foreldrene anket til lagmannsretten og gjorde nå også gjeldende at vedtakene om å nekte fullt fritak var ugyldige. Staten fastholdt at saken skulle avvises. Lagmannsretten frifant staten. Human-Etisk Forbund og 14 foreldre har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Saken for Høyesterett ble under ankeforhandlingen begrenset til å gjelde gyldigheten av vedtakene om å nekte fritak fra undervisningen i KRL-faget. Høyesterett avviste forbundets anke på grunn av manglende rettslig interesse i gyldighetssaken. Retten kom til at opplæringsloven § 2-4 om KRL-faget og læreplanverket for dette fag ikke var i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og FN-konvensjon om sivil og politiske rettigheter. Det var ikke nødvendig å ta stilling til de øvrige påberopte konvensjoner. Saken var lagt opp slik at de ankende parter ikke gikk nærmere inn på gyldigheten av de enkelte vedtak. Det forelå ikke grunnlag for å ta stilling om undervisningen av de ankende parters barn hadde skjedd på en måte som innebar brudd på konvensjonene. De ankende parter hadde ikke sannsynliggjort at undervisningen av deres barn hadde vært lagt opp og gjennomført på en måte som etter konvensjonene gir grunnlag for fritak for all undervisning i KRL-faget. En alternativ anførsel om at ordningen med begrenset fritak medførte diskriminering etter SP artikkel 26 og EMK artikkel 14, førte heller ikke fram. Høyesterett fant at den felles undervisning i KRL-faget og kravet om skriftlig søknad for å utøve retten til fritak forfulgte legitime formål, og at det ikke var et uforholdsmessig inngrep at de foreldre som ønsket fritak for deler av faget, måtte følge med i undervisningen og underrette når fritak ønskes. Partene hadde ikke gått nærmere inn på de konkrete krav til begrunnelse og hvilke begrunnelser som var gitt i de enkelte søknader om fritak. Høyesterett nøyet seg derfor med å fastslå at det ikke forelå grunnlag for å anta at en eventuell krenkelse av forbudet mot diskriminering i dette tilfelle kunne ha som konsekvens at vedtakene om nektelse av fullt fritak fra undervisning av KRL-faget var ugyldige.