Krav om erstatning for tap av inntekt på grunn av arbeidsuførhet som følge av påstått forgiftning og dårlig inneklima på en skole.

Dommere: Bruzelius, Flock, Matningsdal, Skoghøy, Gussgard

A var formingslærer ved X skole i Oslo. Hun ble i mai 1986 tvangsinnlagt på Y psykiatriske klinikk og var innlagt der til sammen fem ganger frem til 1992. Hun ble uføretrygdet på grunn av sinnslidelsen i 1993.

I 1990 ble det konstatert at hennes sentralnervesystem fungerte dårlig. En nevropsykologisk undersøkelse i 1993 viste bedret funksjon og i 1999 er det konstatert at systemet er normalt. I 1994 ble påvist at A hadde utviklet multippel kjemisk hypersensivitet (MCS), og det ble antatt at symptomer på dette hadde foreligget iallfall fra 1990. Spørsmålet i saken var om As varige uførhet - som nå skyldes MCS syndromet - sto i årsaksammenheng med en eksponering for 1,4-diklorbenzen (DCB) i hennes klasserom på skolen. DCB - i form av sinkalkuler - ble benyttet i gutteurinalet på skolen. Guttedoen sto i sammenheng med As klasserom gjennom en feilaktig utført avtrekkskanal. Lukt og luft fra guttedoen kunne trenge inn i klasserommet dersom avtrekksviftene fra guttedoen og fra As klasserom sto stille. Etter en konkret gjennomgåelse av sakens bevis og av erklæringene fra de seks sakkyndige, konkluderte Høyesterett med at det åpenbart måtte legges til grunn at det ikke forelå noen sammenheng mellom MCS som påstått somatiske lidelse og As eksponering for DCB. Når det gjaldt MCS som en psykosomatisk lidelse og en subsidiær anførsel om at sinnslidelsen og MCS-lidelsen skyldtes eksponeringen for DCB, fant Høyesterett at DCB måtte anses som et usikkert og lite vesentlig element i utviklingen av sinnslidelsen i et ellers meget sammensatt årsaksbilde, og at man derfor måtte se bort fra disse forhold ved ansvarsbedømmelsen.