Krav om utskrivning fra tvungent psykisk helsevern

Dommere: Frisak, Oftedal Broch, Tjomsland, Stang Lund, Aasland

A har siden 1966 en rekke ganger vært tvangsinnlagt i medhold av § 5 i lov om psykisk helsevern. Han var i flere år innlagt ved X sjukeheim, inntil han ble utskrevet ved dom av Høyesterett, inntatt i Rt. 1981 side 770.

A ble tvangsinnlagt i august 1997. Han klaget i august 1998 til kontrollkommisjonen over avdelingsoverlegens vedtak om å forlenge det tvungne psykiatriske ettervernet , og begjærte seg utskrevet. Hans klage ble ikke tatt til følge, og han brakte saken inn for herredsretten som frifant staten. Høyesterett fant at grunnvilkåret i lov om psykisk helsevern § 5 om alvorlig sinnslidelse var oppfylt. Høyesterett fant videre at tilleggsvilkåret, behandlingskriteriet, var oppfylt. Det ble ikke utelukket at det var utsikt til en viss forbedring av As situasjon. Det sentrale var imidlertid at Høyesterett mente at det ved behandling var mulig å unngå en vesentlig forverring av As tilstand, og at en forverring kunne inntre i løpet av meget nær fremtid hvis han ble utskrevet. Høyesterett fant også etter en totalvurdering at A hadde så meget å tape på en utskrivning, at tvungent psykisk helsevern fremsto som den klart beste løsning. Det ble her lagt vekt på at A, objektivt sett, sannsynligvis har det bedre enn noen gang. Det var usikkert om han ville kunne nå dette nivå igjen hvis han ble utskrevet og sluttet med medisin, selv ved en ny tvangsmedisinering. Det tvangsmessige inngrep består i dag i at A hver fjortende dag må ta bussen fra Y, hvor han bor i egen leilighet, til Z for å få moderat depotinjeksjon. Det er etter omstendighetene et beskjedent inngrep i hans frihet, og situasjonen er en helt annen enn i 1981 hvor han bodde på rom med 5-6 andre pasienter som var mye eldre enn ham. Det foreligger også et behandlingsopplegg.