Skatteloven - arbeidstakeres aksjekjøp

Skoghøy, Lund, Oftedal Broch, Bruzelius, Smith

Saken gjaldt spørsmål om gevinst på aksjer som arbeidstakere hadde ervervet i det arbeidsgivende selskap, kunne beskattes etter skatteloven av 1911 § 42 første ledd som fordel vunnet ved arbeid.

I 1987 utvidet Kruse Smith Stavanger (KSS) aksjekapitalen med kr 100 000. Kapitalutvidelsen fant sted i form av en rettet emisjon mot 13 ansatte "nøkkelpersoner" i selskapet. Aksjetegningen skjedde til pålydende, kr 10 pr. aksje. Den matematiske verdi pr. aksje før nytegningen var beregnet til kr 133,02. Etter selskapets vedtekter er aksjenes omsettelighet begrenset ved bestemmelse om løsningsrett for de øvrige aksjonærer. Ved bruk av løsningsretten skal løsningssummen fastsettes til pålydende. I forbindelse med aksjetegningen ble det inngått en aksjonæravtale mellom de ansatte som tegnet aksjer, og selskapets hovedaksjonær - Kruse Smith Konsern AS (KSK). I denne gav de personer som tegnet aksjer i 1987, avkall på den vedtektsfestede løsningsrett. I avtalen ble det også fastsatt at dersom de avsluttet sitt arbeidsforhold i KSS, pliktet de å overføre aksjene til KSK. Innløsningssummen skulle i slike tilfeller fastsettes til aksjenes matematiske verdi på overdragelsestidspunktet med fradrag for kr 133,02. Uten at noen sluttet i selskapet, ble det i 1991 inngått avtale mellom de som hadde tegnet aksjer i 1987, og KSK om at KSK skulle innløse deres aksjer. Verdien ble fastsatt etter de regler som gjaldt dersom arbeidsforholdet ble brakt til opphør. Dette medførte en gevinst for de ankende parter på mellom kr 250 616 og kr 367 759 - avhengig av hvor mange aksjer de hadde tegnet. Ved etterligning i 1995 ble alle som hadde tegnet aksjer ved kapitalutvidelsen i 1987, beskattet for aksjegevinsten etter reglene om opsjon i arbeidsforhold. Etter klage ble dette vedtaket opprettholdt av overligningsnemnda. I tillegg ila overligningsnemnda tilleggsskatt med 30 prosent. I søksmål om gyldigheten av ligningen kom byretten til at aksjeervervet i 1987 var reelt, og at det ikke forelå noen opsjon, og at det da ikke var hjemmel for å beskatte aksjegevinsten. Lagmannsretten var enig med byretten i at aksjetegningen ikke kunne anses som opsjon, men at gevinsten kunne beskattes etter skatteloven av 1911 § 42 første ledd som fordel vunnet ved arbeid. Høyesterett kom under dissens (3 mot 2) til at det ikke var grunnlag for å beskatte aksjegevinsten. Flertallet la til grunn at dersom ansatte erverver aksjer til underpris, vil dette være fordel vunnet ved arbeid, mens spørsmålet om arbeidstakeren kan beskattes for senere verdistigning på aksjen, må avgjøres ut fra de regler som gjelder for beskatning av aksjegevinster. I dette tilfellet hadde de ansatte ved at de i tidsrommet fra 1987 til 1991 hadde disponert over aksjer som hadde en høyere verdi enn det de hadde betalt for dem, fått en vederlagsfri kreditt som måtte anses som fordel vunnet ved arbeid. Siden det ved innløsningen i 1991 ble gjort fradrag for den verdi aksjene hadde i 1987 utover det de ansatte hadde betalt for dem, var den underkurs som aksjene ble tegnet for, aldri blitt realisert, og denne kunne da ikke være gjenstand for beskatning. Den fordel som lå i den kreditt som de ansatte hadde fått stilt til disposisjon, hadde ligningsmyndighetene ikke beskattet, og Høyesterett kunne derfor ikke avsi dom for at denne skulle