Stans i kontraktsfestet strømleveranse

Dommere: Rieber-Mohn, Oftedal Broch, Bugge, Aarbakke, Smith

Saken gjaldt spørsmålet om Østfold Energi AS er erstatningsansvarlig overfor Fredrikstad Energiverk AS for med virkning fra 1. oktober 1994 å ha stanset en kontraktsbundet strømleveranse.

Saken var en fortsettelse av den sak som ble pådømt av Høyesterett 6. november 1998, se Rt. 1998 side 1683. I den saken kom Høyesterett til at elverkskontrakten av 1974 fortsatt var gjeldende mellom partene, og at Østfold ikke var berettiget til ensidig å heve denne, slik selskapet gjorde ved styrevedtak 10. mai 1994 Høyesterett fant imidlertid at det erstatningskrav som Fredrikstad hadde reist under forutsetning av at elverkskontrakten fortsatt var bindende, burde bli mer fullstendig belyst, og at ankeforhandlingen for så vidt angår erstatningsspørsmålet, burde gjenopptas, jf. tvistemålslovens § 339 I fortsettelsessaken kom Høyesterett til at Østfold hadde utvist erstatningsbetingende mislighold da selskapet forsettlig terminerte kontrakten. At selskapet hadde feilbedømt sin rettslige posisjon, måtte det selv bære risikoen for. Selv om elverkskontrakten, som var blitt til i det gamle offentlige og planøkonomiske kraftmarkedet, på vesentlige punkter ikke kunne anvendes direkte etter dereguleringen av kraftmarkedet fra 1 januar 1991, måtte man ved erstatningsberegningen ta utgangspunkt i at den fortsatt var bindende, og at den må tolkes ut fra sitt opprinnelige formål og partenes felles forståelse av dens sentrale bestemmelser om levering av kraftkvantum og om pris. Fredrikstads tap var i første rekke differansen mellom kraftprisene i perioden 1994-1999 basert på en selvkostberegning i Østfold, slik elverkskontrakten forutsatte, og den høyere pris Fredrikstad hadde måttet betale ved sine dekningskjøp i markedet i de aktuelle årene. Ved denne selvkostberegning kunne Høyesterett bygge på de oppnevnte sakkyndiges rapport og forklaringer. Ved erstatningsberegningen måtte Høyesterett ta stilling til ytterligere krav fra Fredrikstads side, men kravet om erstatning for tap i form av skatteulempe ble for tiden ikke tatt under behandling. Til forskjell fra personskadesakene, hvor spørsmålet om skatteulempe ofte er aktuelt når det kreves erstatning for tapte inntekter, var det i denne saken ikke klarlagt hvorvidt skatteplikt overhodet foreligger for den del av erstatningen som refererte seg til tiden før 1. januar 1997, da skatteregimet for de offentlige eide kraftverk ble grunnleggende endret. Forutsetningene var derved ikke til stede for at Høyesterett kunne ta stilling til spørsmålet om erstatning for skatteulempe. Fredrikstads prinsipale erstatningskrav var på vel 123 millioner kroner. På grunnlag blant annet av de sakkyndiges beregninger av selvkost i Østfold ble kravet ikke tatt til følge. Heller ikke det subsidiære krav på over 56 millioner kunne fullt ut imøtekommes, fordi taspsperioden ble noe kortere enn den kravet bygde på, og fordi de sakkyndiges selvkostberegning - som kravet bygger på - ikke kunne benyttes helt ut. Høyesterett fastsatte tapet skjønnsmessig til 45 millioner kroner, mens rentekompensasjonen ble avrundet til 20 millioner. Fredrikstad ble etter dette tilkjent erstatning med 65 millioner kroner.