Vederlagskrav i samboerforhold

Dommere: Stang Lund, Frisak, Matningsdal, Aarbakke, Lund

C flyttet sammen med D i 1985. D døde i januar 1998. Samboeravtale eller annen skriftlig regulering av forholdet forelå ikke. D hadde heller ikke opprettet testament. Arvinger etter loven var to meget eldre halvsøsken. D etterlot seg en leilighet, verdipapir og kontanter på om lag 1 060 000 kroner. Søstrene overtok boet til privat skifte.

D var i arbeid fram til mars 1993. Han hadde i mange år hatt et alkoholproblem i form av helgefyll som blant annet medførte trakassering av naboer og C. Etter daglig inntak av betydelig mengde alkohol møtte han ikke på arbeid etter påsken 1993. Alkoholmisbruket førte til fysisk og psykisk svekkelse. D ble i 1994 kastet ut av sin tidligere leilighet på grunn av vedvarende fyllebråk. Han var innbrakt for øyeblikkelig hjelp til Oslo Legevakt eller X Sykehus 10 ganger fra september 1994 med diagnosen kronisk alkoholisme/delirium tremens. D ble etter hvert sterkt pleietrengende. C hadde under særdeles vanskelige og belastende omstendigheter alene ansvaret for døgnkontinuerlig omsorg, stell og pleie av D til han døde i 1998. Etter Ds død krevde C at boet (de to halvsøstre) betalte for hennes stell og pleie av D. Oslo byrett tilkjente et vederlag på 450 000 kroner. Halvsøstrene anket og lagmannsretten satte beløpet til 400 000 kroner. Søstrene anket til Høyesterett. Høyesterett fant at alminnelig berikelses- og restitusjonsprinsipper ga grunnlag for å gi en samboer vederlag for stell og pleie av bofellen ved samlivsbrudd eller ved død. Dette standpunkt ble blant annet underbygd av en uttalelse i Rt. 1984 side 497 på side 504, og rettferds- og rimelighetsgrunner tilsa også et slikt resultat. I tråd med de regler som gjelder for vederlagskrav mellom ektefeller krevdes at samboers innsats tilførte den annen samboer en økonomisk fordel. Ved bedømmelse av om en økonomisk fordel kunne anses tilført måtte utgangspunktet tas i en objektivisert norm. Hvorvidt det skulle betales vederlag, og i tilfelle hvor meget, berodde i tillegg på en skjønnsmessig rimelighetsvurdering. Høyesterett kom til at Cs uvanlige omfattende omsorg, stell og pleie av D over et lengre tidsrom, hadde medført en vesentlig økonomisk fordel for ham. Lagmannsrettens fastsettelse av vederlaget lå innenfor den skjønnsmessige ram-men for vederlag i et tilfelle som dette.