Erstatning ved tap av reinbeite

05.10.2000, Sivilsak lnr. 40/2000, nr. 331/1999

Vassdragsloven §§ 104-105, jf. § 106

Kemi-gruppen (Advokat Trygve Honne)mot Alta Kraftlag AL (Advokat Stein Erik Stinessen)

Dommere: Tjomsland, Utgård, Rieber-Mohn, Aarbakke, Gjølstad

Kemi-gruppen, dvs. tre brødre Kemi og deres familier, har vår- og sommerbeite for rein på Seiland i Altafjorden. I 1993 fikk Alta Kraftlag AL, som hadde overtatt reguleringsrettighetene i 1988, tillatelse til å gjenoppta reguleringen av Oldervikvannet på Seiland. Reguleringsbestemmelsen var de samme som hadde gjeldt for det tidligere private kraftverket som var etablert omkring 1950 og hadde drevet frem til 1970-tallet. Men i motsetning til under den tidligere reguleringen, skjedde det nå en rask nedtapping av vannet i løpet av en ukes tid i mai.

Kemi-gruppen gikk til sak mot kraftlaget og krevde erstatning for næringstap på grunn av reguleringen. Kemi-gruppen hevdet å ha tapt beiteland fordi et område omkring Oldervikvannet ikke lenger kunne benyttes som beite på grunn av sprekker i vannet under issmeltingen forårsaket av den raske nedtappingen av vannet.

I herredsretten, som var satt med fagkyndige meddommere, ble Kemi-gruppen tilkjent kr 100 000 i erstatning. Etter anke ble Alta Kraftlag AL frifunnet av lagmannsrettens flertall. Lagmannsrettens mindretall - to fagkyndige meddommere - stemte for en erstatning på kr 50 000. Kemi-gruppen påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Under ankeforberedelsen utvidet Kemi-gruppen erstatningskravet fra kr 500 000 til kr 2 500 000. Begrunnelsen for dette var at Kemi-gruppen - på bakgrunn av en rapport fra en rettsoppnevnt sakkyndig for Høyesterett - nå også hevdet å ha blitt påført et produksjonstap på grunn av reguleringen.

Høyesterett tok anken delvis til følge.

Dommen inneholder innledningsvis enkelte generelle bemerkninger om det erstatningsrettslige vern ved inngrep i reindriften. Høyesterett kom til at arealet mellom Seibukta og Skarvevannet på grunn av sprekkene i isen under snøsmeltingen forårsaket av den raske nedtappingen av vannet, ikke lenger kunne benyttes som vårbeite for rein. Dette problemet kunne heller ikke løses ved vokting. Kemi-gruppen måtte derfor bruke andre arealer til erstatning for det tapte reinbeite.

Høyesterett kom - på tross av uttalelsen fra den rettsoppnevnte sakkyndige - enstemmig til at Kemi-gruppen ikke var påført noe produksjonstap på grunn av det tapte beiteareal. Det ble lagt vesentlig vekt på at simlene, som utgjør ca. ¾ av reinflokken, har beitet fast på andre deler av Kemi-gruppens område.

Høyesterett kom derimot - i likhet med de tidligere instanser - til at Kemi-gruppen var påført merarbeid på grunn av det tapte beiteareal. Flertallet, fire dommere, kom under tvil til at disse ulempene overskred tålegrensen, og fastsatte erstatningen til kr 100 000. Flertallet mente at Kemi-gruppen ikke hadde krav på 25 %-tillegget etter vassdragsloven § 134. Mindretallet - én dommer - mente at erstatningen burde settes til kr 160 000 og fant også at Kemi-gruppen hadde krav på 25 %-tillegget, og erstatningen ble derfor etter hans syn kr 200 000. Flertallet og mindretallet så noe ulikt på hvilke ulemper som var påført Kemi-gruppen, og på hvilke tilpasningsmuligheter denne hadde. Uenigheten hadde også sammenheng med at de to fraksjoner tilla den tidligere reguleringen forskjellig betydning ved erstatningsspørsmålene.

Enighet om at Kemi-gruppen etter omstendighetene burde tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.