Aktiv dødshjelp

Dommere: Bruzelius, Gussgard, Stang Lund, Utgård, Bugge

Lagmannsretten hadde kjent Sandsdalen skyldig i å ha forbrudt seg mot straffeloven § 233 første ledd jf. annet ledd første punktum. Han hadde, etter to forutgående hjemmebesøk hos Bodil Bjerkmann, anskaffet morfin og ketogan. Under et tredje hjemmebesøk satte han to injeksjoner med morfin og fire timer senere en injeksjon med ketogan for å avslutte Bjerkmanns liv. Injeksjonene ble foretatt etter en nøye overveiet beslutning og etter samtaler med Bjerkmann. Lagmannsretten la til grunn at handlingen ble utført etter sterke og vedvarende oppfordringer fra Bjerkmann selv, at hun var håpløst syk, og at medlidenhet eller barmhjertighet var et avgjørende motiv for Sandsdalen. Lagmannsretten anvendte derfor § 235 annet ledd - som åpner for en vesentlig straffnedsettelse eller bruk av mildere straffart - på handlingen og utsatte straffutmålingen.

Høyesterett fant ut fra en tolkning av bestemmelsen i § 235 annet ledd at forsvarerens anførsler om innskrenkende fortolkning av § 233 (rettsstridsreservasjonen), alternativt om at handlingen er straffri som nødrettshandling, jf. § 47, ikke kunne føre til straffrihet for Sandsdalens handling. Lovgiver har gjennom § 235 annet ledd uttrykkelig tatt stilling til hvorledes drap med samtykke og drap forøvet av medlidenhet overfor den håpløst syke skal bedømmes strafferettslig. Høyesterett fant, som lagmannsretten (og byretten), at straffutmålingen kunne utsettes. Det ble vist til at saken er den første i vårt land hvor en lege er blitt satt under tiltale for såkalt aktiv dødshjelp, og at det vesentlige i denne saken var å få fastslått at handlingen var lovstridig.