Promillekontroll - utåndingsprøve.

Dommere: Tjomsland, Coward, Flock, Oftedal Broch, Aasland

A, som ble stoppet i en rutinemessig promillekontroll, avga utåndingsprøve i politiets Intoxilyzer 5000-N. Utåndingsprøven viste en middelverdi på 0,298 mg alkohol pr. liter luft etter et sikkerhetsfradrag på 0,036. Han ble domfelt for overtredelse av vegtrafikkloven § 22 første ledd både i herredsretten og - under dissens 6-1 - i lagmannsretten.

Lagmanns-retten drøftet to innvendinger som A hadde mot måleresultatet: at han pusset tennene med en tannkrem som blant annet inneholdt alkoholholdige stoffer like før han startet kjøringen, og at han blåste i måleapparatet i lengre tid enn reglene for bruk av måleapparatet tilsa. Lagmannsrettens flertall konkluderte drøftelsen med at "Selv om det gis maksimalt fradrag for de to forannevnte omstendigheter, kommer man til en alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften på noe over 0,25 mg/l." Høyesterett la til grunn at alkoholkonsentrasjonen dersom det var foretatt "maksimale fradrag", skulle bli 0,253 mg pr. liter luft. Høyesterett fant at 0,253 mg pr. liter luft er en "større alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften enn 0,25 mg pr. liter luft". Det ble blant annet vist til at det i rettspraksis var lagt til grunn at en alkoholkonsentrasjon på 0,51 promille alkohol i blodet er en større alkoholkonsentrasjon enn 0,5 promille. A hadde anført at vegtrafikkloven § 22 måtte fortolkes innskrenkende, slik at det for straffbarhet også må kreves blodprøve i tilfelle der en utåndingsprøve ikke utelukker at alkoholkonsentrasjonen i blodet er under 0,5 promille. Høyesterett bemerket at en slik fortolking ville innebære at en utåndingsprøve ikke har betydning som selvstendig alternativ til blodprøver. En slik fortolking hadde ikke støtte i lovbestemmelsens oppbygging og ordlyd. Høyesterett fant heller ikke at lovforarbeidene ga grunnlag for en slik fortolk-ning.