Rettergangsstraff for avis - lagmannsrettens kjennelse opphevet

Dommere: Rieber-Mohn, Lund, Stang Lund, Utgård, Aasland

Aftenposten var i lagmannsretten ilagt en bot på 500 000 kroner som rettergangsstraff for å ha nektet å etterkomme et rettskraftig pålegg om å utlevere upublisert fotomateriale som hadde betydning som bevis i etterforskingen av en drapssak i motorsykkelklubb-miljøet, jf. domstollovens § 206, jf. straffeprosesslovens § 210. Boten ble ilagt som foretaksstraff, etter at sjefredaktøren tidligere hadde fått en bot på 25 000 kr.

Denne rettergangsstraff ble på vanlig vis ilagt ved kjennelse av lagmannsretten etter skriftlig saksbehandling. Lagmannsretten tok ikke til følge Aftenpostens begjæring om at det skulle holdes muntlig forhandling under henvisning til sakens prinsipielle og eksepsjonelle karakter, jf. straffe-prosesslovens § 387 første ledd. Aftenposten påkjærte lagmannsrettens kjennelse i et videre kjæremål. Kjæremålet gjaldt saksbehandlingen, at det ikke var holdt muntlig forhandling i denne spesielle saken, og tolkingen av straffelovens regler om foretaksstraff. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet at kjæremålet i sin helhet skulle avgjøres av Høyesterett, og deretter besluttet justitiarius at partsforhandling skulle finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker. Høyesterett opphevet lagmannsrettens kjennelse. Selv om beslutningen om ikke å holde muntlig forhandling ikke kan angripes med rettsmidler, ble spørsmålet for Høyesterett likevel om lagmannsrettens skriftlige behandling av denne saken kom i strid med straffe-prosessens generelle krav til forsvarlig saksbehandling. I en slik bredt anlagt vurdering kom Høyesterett til at det forelå en saksbehandlingsfeil. Det ble vist til at det er ekstra-ordinært å ilegge noen straff ved kjennelse etter skriftlig saksbehandling og etter omstendighetene med begrenset adgang til å få overprøvet avgjørelsen i Høyesteretts kjæremåls-utvalg/Høyesterett. Det ble videre lagt vesentlig vekt på at det var tale om å ilegge rettergangsstraff som foretaksstraff, som etter det opplyste ikke hadde forekommet tidligere. Høyesterett pekte også på at avgjørelsens prinsipielle karakter ble forsterket ved at det var tale om å ilegge en mediebedrift foretaksstraff for en lovovertredelse fra redaktørens side som ble anført å tilhøre "de redaksjonelle spørsmål". Selv om saken først og fremst reiste rettslige problemstillinger, fant Høyesterett at det var av betydning få forklaring av pressens representanter direkte for retten. Når straffansvaret er fakultativt, som ved foretaksstraff, får selve den skjønnsmessige avgjørelse av om ansvar skal statueres, eller om foretaket skal frifinnes, mange likhetspunkter med skyldspørsmålet. Materielt sett har dette langt på vei karakter av å være sakens egentlige skyldspørsmål. Derfor vil det ha verdi for retten å kunne stille utdypende spørsmål for å få klarlagt hensiktsmessigheten og konsekvensene av foretaksstraff på dette området. Endelig viste Høyesterett til at en muntlig forhandling i en straffesak som den foreliggende er i god harmoni med prinsippet om offentlige og muntlige forhandlinger, som ellers har en sterk stilling i straffeprosessen, jf. også kravet i EMK art. 6 til "a fair and public trial".