Straffutmåling - HIV-smitte

Dommere: Gjølstad, Gussgard, Bruzelius, Flock, Holmøy

Domfelte ble i lagmannsretten dømt til fengsel i 2 år og 10 måneder for overtredelser av straffeloven § 155. Dommen var i samsvar med herredsrettens dom i saken. Domfelte var dømt for å ha utsatt to kvinner som han hadde bodd sammen med - den ene i ett år og den andre i fire år - for HIV-smitte, uten å opplyse at han var smittet. Han hadde på forhånd fått påvist at han var HIV-positiv og fått informasjon om arten av for-holdsregler han måtte ta og betydningen av disse for å unngå at han overførte smitten til andre. Den ene av kvinnene var blitt smittet, den andre ikke. Rett før forholdene ble opp-daget, hadde domfelte utviklet AIDS.

Selv om utsiktene ved HIV-infeksjon og AIDS som følge av nye medisiner er bedre enn hva de var tidligere, måtte smittens alvorlige konsekvenser være et helt vesentlig moment i en slik sak, og skaderisikoen og skadefølgen veiet tungt ved straffutmålingen. Dom-fel-tes forhold ble karakterisert som et kynisk tillitsbrudd overfor de to kvinnene. Individu-elle straffutmålingsmomenter av særlig betydning forelå ikke. Domfelte bor i dag hjem-me og er undergitt medikamentell behandling. Hensett til forholdets grovhet, måtte spørsmålet om soningsdyktighet bli å avgjøre på fullbyrdelsesstadiet. Domfelte gjorde forgjeves gjeldende at strafferammen som er 3 år - i det konkrete tilfel-let 4 ½ år som følge av flere forhold - sett i forhold til straffutmålingspraksis generelt og en sammenligning med straffutmåling på andre områder tilsa en lavere straff. Det dreide seg om meget alvorlige forhold, og Høyesterett fant at det iallfall ikke var grunnlag for å nedsette den straff de tidligere retter hadde fastsatt. I premissene er for øvrig reist spørsmål om den øvre strafferamme i straffeloven § 155 er vel overveiet fra lovgivers side, særlig med sikte på HIV-infeksjon.