Luganokonvensjonen - utenrettslig forlik.

Dommere: Matningsdal, Lund, Aarbakke, Rieber-Mohn, Holmøy

Saken gjaldt rekkevidden av et utenrettslig forlik inngått mellom et dødsbos konkursbo og den ene loddeieren og dennes ektefelle om aktiva som besittes av de sistnevnte, men som konkursboet pretenderte tilhørte boet. Spørsmålet var om forliket, etter slutningen av konkursboet, avskar den andre loddeieren i dødsboet fra å få prøvet om de samme eiendelene tilhørte dødsboet. Videre gjaldt den spørsmålet om saken i henhold til Luganokonvensjonen ikke hadde verneting i Norge fordi de saksøkte bor i Sverige.

Saken er et fortsatt kjæremål som etter lov av 25. juni 1926 nr. 2 § 6 annet ledd er overført til behandling i Høyesterett. Trygve Nilsen døde 7. september 1995. I mars 1996 ble det etter begjæring fra Båtsfjord kommune åpnet konkurs i dødsboet som følge av et ubetalt skattekrav på nærmere tre millioner kroner. Konkursboet reiste sak mot hans sønn Bob Nilsen og dennes ektefelle, Heide K. Ask Zähle Nilsen, med krav om tilbakeføring av en del eiendommer som Trygve Nilsen hadde overført til Bob Nilsen. En av eiendommene, gnr. 40 bnr. 8 på Nesøya i Asker, hadde Bob Nilsen ved ektepakt overført vederlagsfritt til sin ektefelle. Siden sommeren 1995 har ekteparet bodd i Sverige. Under saksforberedelsen ble det inngått utenrettslig forlik med boet hvor ekteparet forpliktet seg til å overføre kr 2 700 000 mot at de fikk overført noen ytterligere eiendommer som ikke var overført av Trygve Nilsen. Trygve Nilsens andre livsarving, Mabel Jakobsen, anla søksmål ved Asker og Bærum herredsrett mot sin bror og svigerinne med krav om at eiendommen på Nesøya samt aksjer i Trygve Nilsen AS skulle tilbakeføres til dødsboet. Videre ble det nedlagt påstand om erstatning - prinsipalt til fordel for dødsboet, subsidiært til fordel for henne. Kravene hadde samme grunnlag som de som var anført av boet - særlig at eiendomsoverføringen var pro forma. I motsetning til boet kunne hun imidlertid ikke påberope seg omstøtelse etter dekningsloven, jf. lovens § 5-1. De saksøkte nedla påstand om avvisning. Prinsipalt ble det anført at det utenrettslige forliket medførte at Jakobsen, som loddeier i dødsboet, var avskåret fra overhodet å resie søksmål på boets vegne. Subsidiært ble det anført at søksmålet i henhold til Luganokonvensjonen artikkel 2 måtte anlegges ved deres hjemting i Sverige. Høyesterett kom til at selv om konkursdebitor som hovedregel må respektere forlik inngått av boet, kunne ikke dette være avgjørende i denne saken. Forliket regulerte direkte hvilke verdier som tilhørte konkursboet, og dermed i neste omgang dødsboet. Da verdiene var som var lagt til grunn i forliket, var langt lavere enn hva Jakobsen pretenderte tilhørte boet, grep det direkte inn i arveforholdet mellom de to loddeierne. Når hun ikke hadde hatt noen mulighet for å innvirke på forliket, måtte hun ha adgang til å gå til søksmål. Jakobsen fikk ikke medhold i en innsigelse om at vernetinget ikke ble regulert av Luganokonvensjonen. Hun hadde vist til at artikkel 1 annet ledd (1) unntar tvister som gjelder "formuerettigheter som følge av . arv". Dette unntaket kunne ikke omfatte alle tvister i et dødsbo, men er begrenset til tvister av rent arverettslig karakter. Tvisten om eiendomsretten til gnr. 40 bnr. 8 i Asker hadde etter Høyesteretts oppfatning eiendomsverneting