Ny ankefrist etter rettet dom

Dommere: Skoghøy, Flock, Gjølstad, Oftedal Broch, Holmøy

Saken gjaldt spørsmål om det ved retting av en dom som var avsagt av forliksrådet, løp ny ankefrist fra forkynnelsen av den rettede dom, og - for det tilfellet at ankefristen var oversittet - om oppreisning var begjært innenfor en-måneds fristen i domstolsloven § 154 første ledd.

I tvist mellom Horten Hus Industrier AS og Rita Østby og Paul Ivar Briskelund (heretter bare Briskelund) hadde forliksrådet avsagt en dom som ble forkynt 19. mars 1998. Etter henvendelse fra de saksøktes prosessfullmektig gjorde forliksrådets formann senere en tilføyelse i domspremissene. Som hjemmel for rettingen ble angitt tvistemålsloven § 156. Den rettede dommen ble forkynt for partene, og av forkynnelsespåtegningen fremgikk det at "[d]ommen regnes som forkynt den 30/03/98". Ved stevning 26. mai 1998 påanket Briskelund dommen til herredsretten. Horten Hus påstod saken avvist da det ved retting etter § 156 ikke løper ny ankefrist. Etter dette begjærte Briskelund subsidiært oppreisning. Herredsretten kom til at rettingen etter sitt innhold gikk inn under § 157, og at det derfor løp ny ankefrist fra forkynnelsen av den rettede dom. Lagmannsretten kom til samme resultat, men ved kjennelse av 12. februar 1999 opphevde Høyesteretts kjæremålsutvalg herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser, da det etter kjæremålsutvalgets oppfatning måtte være hvilken bestemmelse forliksrådet hadde angitt som hjemmel for rettingen, som måtte være avgjørende for om det skulle løpe ny ankefrist. Ved den nye behandlingen kom lagmannsretten til at begjæring om oppreisning ikke var fremsatt innen en måned etter at det ble "anledning" til det, og avviste saken, jf. domstolsloven § 154 første ledd. Etter lagmannsrettens oppfatning måtte en-måneds fristen begynne å løpe fra det tidspunkt parten eller prosessfullmektigen "burde ha innsett" at ankefristen kunne være oversittet. Briskelund påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som henviste kjæremålet til Høyesterett. Høyesterett kom til at det avgjørende for om det ved retting skal løpe ny ankefrist, må være om rettingen etter sitt innhold hører under tvistemålsloven § 156 eller § 157, og fravek således den rettsoppfatning kjæremålsutvalgets kjennelse av 12. februar 1999 bygde på, og som lagmannsretten hadde lagt til grunn. Etter Høyesteretts oppfatning hadde lagmannsretten også ved fastleggelsen av utgangspunktet for en-måneds fristen i domstolsloven § 154 første ledd bygd på en for streng aktsomhetsnorm. For at en-måneds fristen skal begynne å løpe, er det ikke tilstrekkelig at ankefristen er utløpt, og at parten er eller bør være kjent med dette. Det må i tillegg kreves at parten har mulighet og oppfordring til å begjære oppreisning. Dersom fristoversittelsen ikke er forsettlig, kan en part som hovedregel ikke anses å ha tilstrekkelig oppfordring til å begjære oppreisning før parten eller prosessfullmektigen er blitt gjort oppmerksom på at det kan foreligge en fristoversittelse. Lagmannsrettens kjennelse ble etter dette opphevd, og saken hjemvist til lagmannsretten for fortsatt behandling.