Rekkevidden av kravet til ankesum ved anke til lagmannsretten.

Dommere: Dolva, Lund, Gussgard, Aarbakke, Rieber-Mohn.

Kjæremålssaken var overført til skriftlig avdelingsbehandling etter høyesterettsloven § 6 annet ledd. A var ansatt som vaktmester i kommunen og mente at han på grunn av regelmessig turnusarbeid skulle ha en normal ukentlig arbeidstid på 35,5 timer, og ikke 37,5 timer som arbeidsgiveren la til grunn.

Han krevde fastsettelsesdom for dette og krevde også etterbetaling av lønn for sitt "overskytende" arbeid med noe over 14 000 kroner. I herredsretten ble kommunen fri-funnet. As anke ble avvist av lagmannsretten fordi kravet til ankesum ikke var opp-fylt. A påkjærte avvisningen på grunn av feil lovanvendelse i lagmannsretten. Prinsipalt ble anført at etterbetalingskravet må suppleres med verdien av en periodisk ytelse, jf. tvistemålsloven § 11, og denne overstiger langt kravet til ankesum. Subsidiært ble anført at hovedspørsmålet i saken dreier seg om normalarbeidstiden pr. uke og er av vesentlig velferdsmessig betydning. For en slik mer ideell verdi gjelder ikke kravet til ankesum. Kommunen anførte at tvistemålsloven § 11 ikke gjaldt i et tilfelle som dette, og at As subsidiære anførsel var å anse som en søknad etter tvistemålsloven § 359, som det ikke var grunn til å innvilge. Høyesterett kom enstemmig til at kravet om kortere normalarbeidstid var av vesentlig velferdsmessig betydning med klare elementer av ikke-økonomisk karakter, i særdeleshet for en arbeidstaker med små barn som i dette tilfellet. Anken over arbeidstidens lengde gjaldt derved ikke en formuesverdi som gjorde tvistemålslovens krav om ankesum anvendelig. Høyesterett fant det klart at etterbetalingskravet, som isolert sett er et rent økonomisk krav, ikke kan løsrives fra kravet om kortere arbeidstid, som det springer direkte ut fra. Kravene bygger på samme rettslige grunnlag. Tvistemålsloven § 356 fikk derfor heller ikke anvendelse for etterbetalingskravet.