Kjæremål i gjenopptakelsessak

Dommere: Trond Dolva, Eilert Stang Lund, Magnus Matningsdal

A ble 16. mars 1984 dømt til fengsel i 3 år og 6 måneder og sikring i 5 år for fire seksuelle overgrep begått i tidsrommet desember 1982-september 1983. Domfellelsen gjaldt et tilfelle av fullbyrdet voldtekt til samleie, to tilfeller av fullbyrdet voldtekt til utuktig omgang og ett tilfelle av forsøk på voldtekt til utuktig omgang. De fornærmede var i to av sakene under 14 år og i en sak under 16 år. Den fjerde fornærmede var 32 år da overgrepet fant sted.

A begjærte i juni 1998 saken gjenopptatt. Grunnlaget var en omfattende utredning (bevisanalyse) av Tore Sandberg. Borgarting lagmannsrett forkastet begjæringen i kjennelse 4. februar 2000. A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder i hovedsak feil ved lagmannsrettens bevisbedømmelse. Utvalget la til grunn at vurderingstemaet etter § 391 nr. 3 var om de nye omstendigheter eller bevis dersom de hadde foreligget for retten da saken ble pådømt sett i sammenheng med de øvrige omstendigheter og bevis som forelå for den dømmende rett, måtte medføre at det forelå en rimelig mulighet for frifinnelse, jf. Rt. 1999 side 690. Omstendigheter eller bevis har vært ansett for å være nye når de ikke har vært ført for den dømmende rett, og dermed ikke har kunnet påvirke utfallet, jf. Rt. 1988 side 824 og Rt. 1993 side 1085. Dette gjelder selv om omstendigheter eller bevis hadde vært kjent for en part eller for partene. Nye forklaringer fra domfelte eller vitner som hadde forklart seg for den dømmende rett, har ikke vært ansett som nye omstendigheter eller nye bevis som gir grunnlag for gjenopptakelse etter § 391 nr. 3, jf. Rt. 1998 side 289. Nye vurderinger av de bevis som ble ført for den dømmende rett er normalt heller ikke en ny omstendighet eller et nytt bevis etter §391 nr. 3, jf. Rt. 1997 side 1186. Kjæremålet bygde på feil lovforståelse når det ble anført at gjenopptakelse må besluttes med mindre retten nå finner å kunne utelukke at den dømmende rett i 1984 ville ha kommet til et annet resultat om de nye omstendigheter eller nye bevis hadde foreligget ved pådømmelsen. Paragraf 392 annet ledd inneholder ingen begrensninger med hensyn til de "særlige forhold" som kan være relevante ved vurderingen av om det er tvilsomt om dommen er riktig. Den domstol som skal stilling til gjenopptakelse, kan etter omstendighetene også ta hensyn til arten og kvaliteten av de bevis eller den beviskjede den dømmende rett har bygd på, jf. Rt. 1995 side 165. Selv om det på grunnlag av tiltalte og vitners forklaring til politi og andre omstendigheter kan reises tvil om dommen er riktig, tilsier forskjellene ved bevisføringen og bevisbedømmelsen at retten bør vise tilbakeholdenhet med å tillate gjenopptakelse, jf. Rt. 1999 side 558. Det er av vesentlig betydning at den dømmende rett avgjør skyldspørsmålet på grunnlag av umiddelbar bevisførsel, mens bevisføringen for Høyesteretts kjæremålsutvalg er middelbar. Forklaringer under hovedforhandlingen er ofte nyanserte, og presiseringer i forhold til politiforklaringene og eventuelle uklarheter kan komme fram og bli avklart. Utvalget fant at vilkårene for gjenopptakelse etter § 391 nr. 3 var oppfylt for tiltalen postene III og VI om voldtekt til samleie av en 10 år gammel jente. Det forelå politiforklaringer fra september-oktober 1983 av en lærer i ungdomsskolen som kunne gitt domfelte et alibi om forklaringene hadde blitt lagt til grunn. Verken den møtende aktor eller forsvareren hadde innkalt dette vitnet. Påtalemyndigheten har en objektiv og upartisk stilling under etterforskningen og skal sørge for en riktig avgjørelse av skyldspørsmålet, jf. straffeprosessloven § 226 tredje ledd. Det skal således svært sterke grunner til for å unnlate å stevne et vitne som kan tenkes å gi tiltalte alibi. Særlig måtte dette gjelde i en sak hvor tiltaltes personlige forutsetninger tilsa spesiell varsomhet fordi han under innledningen av etterforskningen i politiavhør hadde tilstått voldtekt til samleie av en 14-15 år gammel jente med etterfølgende drap. Det ble noen dager senere klarlagt at intet overgrep hadde funnet sted, og at dødsfallet hadde andre årsaker. Utvalget fant at vitnes iakttagelse av domfelte kjørende i sin bil i det tidsrom overgrepet etter all sannsynlighet hadde funnet sted, var et nytt bevis som synes egnet til frifinnelse. Det ble understreket at bevisføringen for Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke ga grunnlag for å fastslå om det forelå slik tvil om skyldspørsmålet, at utfallet ved den nye prøving måtte bli at domfelte frifinnes. Utvalget fant at vilkårene for gjenopptakelse ikke forelå for de øvrige forhold. De påberopte feil i domfeltes forklaringer, at de fornærmede ikke har pekt ut A som gjerningsmannen og andre påberopte omstendigheter, ga ikke grunnlag for gjenopptakelse. Det forelå selv etter en samlet vurdering av omstendigheter og bevis ikke særlig forhold i de øvrige saker som gjorde det tvilsomt om dommen var riktig.