Arbeidstakers bruk av arbeidsgivers internettlinje
04.12.2001, 2001/608, sivil sak, anke
Arbeidsmiljøloven §60 nr. 1 - spørsmål om usaklig oppsigelse
A (advokat Nils H. Storeng) mot B AS (advokat Sjur Lohne)
Dommere: Rieber-Mohn, Lund, Oftedal Broch, Mæland, Smith
Saken gjaldt gyldigheten av oppsigelse begrunnet i arbeidstakers bruk av arbeidsgivers internettlinje til privat formål. Bakgrunnen for saken var i korthet den at A, som var driftskonsulent ved IT-avdelingen på B, i perioden august til 21. desember 1999 lastet ned en mengde musikkfiler fra bedriftens internettlinje, som på forhånd hadde for liten kapasitet. Da avdelingens ledelse ved en stikkprøvekontroll - brannmurutskrift - i desember 1999 oppdaget at As to PC-er beslagla 50 % av kapasiteten på internettlinjen, tok IT-sjefen og en kollega seg inn på As kontor en fredag etter arbeidstid. De registrerte da at begge PC-ene fortløpende nedlastet musikk fra internett og tok en utskrift av harddisken på den ene av disse.
Den 21.desember 1999 ble A sagt opp med øyeblikkelig fratredelse, men med lønn i oppsigelsestiden. A gikk til sak mot bedriften med påstand om at oppsigelsen var ugyldig, med krav om erstatning m.m. Oppsigelsen ble kjent gyldig i herredsretten. A anket, men lagmannsretten stadfestet herredsrettens dom under dissens 4-1. Heller ikke Høyesterett fant oppsigelsen usaklig. For Høyesterett forelå betydelig uenighet mellom partene om vesentlige bevisspørsmål, i første rekke om i hvilken grad A hadde behov for å bruke internettlinjen til arbeidsoppgaver han var pålagt av bedriften, i hvilket omfang han hadde nedlastet musikk fra internett og i hvilken utstrekning nedlastingen hadde funnet sted i arbeidstiden. Partene hadde bare i begrenset grad maktet å bidre til opplysning av bevisspørsmålene, og Høyesterett fant at det i denne situasjon måtte foreligge særlige grunner for å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse, som bygget på umiddelbar bevisføring. De bevis partene hadde fremlagt, syntes for øvrig stort sett å underbygge denne bevisbedømmelse. Etter dette hadde A bare i meget liten utstrekning behov for å bruke internett i sitt arbeid, og omfanget av den private nedlastingen var vesentlig større enn de 626 musikkfiler som han hadde erkjent å ha nedlastet. Likeså måtte Høyesterett legge til grunn at noe av nedlastingen hadde skjedd i arbeidstiden, og at selv om den skjedde kort tid etter at As arbeidstid var opphørt kl.16.00, var den i ikke liten grad til ulempe for andre internettbrukere ved bedriften. As opptreden ble etter dette ansett som et vesentlig brudd på bedriftens arbeidsreglement og IT-instruks. Hans illojale bruk av internett hadde skjedd til fortrengsel for andre brukere, og bedriften hadde saklig grunn til å si ham opp. Høyesterett kunne ikke i særlig grad anse det kritikkverdig av bedriften å ta seg inn på hans kontor, hvor det ble tatt utskrift fra den ene PC-en. Det ble lagt vekt på at det ved IT-avdelingen var vanlig praksis å gå inn på hverandres kontorer og til dels bruke hverandres PC-er. Det kunne heller ikke være avgjørende at A hadde 27 års tjeneste ved bedriften uten negative anmerkninger.