Arbeidstids begynnelse og slutt

Dommere: Frisak, Rieber-Mohn, Coward, Stang Lund, Gjølstad

Saken gjaldt spørsmålet om når arbeidstiden begynner og slutter for to grupper av ansatte - 23 dagtidsansatte og 143 skiftarbeidere - ved det anlegg Den norske stats oljeselskap a.s har på Kårstø, og i den forbindelse rekkevidden av arbeidsgivers styringsrett.

Statoil vedtok en organisasjonsendring i 1996 for sitt anlegg på Kårstø som førte til at grupper av ansatte fikk endret fremmøtested, som var lenger unna portene inn til anlegget enn før. Det førte til tvist mellom Statoil og de to største fagforeningene om arbeidstiden. Statoil mente at arbeidstiden skulle regnes fra oppmøte ved interne fremmøtesteder inne på anleggsområdet, mens de ansatte mente at deres arbeidstid skulle regnes fra det tidspunkt de passerte de ytre porter som leder inn til Kårstø-anlegget, og inntil de passerte ut av de samme portene, slik at reise- og gangtid inne på anlegget var inkludert i arbeidstiden. Det dreier seg om avstander på inntil ca. 1400 meter. Det var uenighet mellom arbeidsgiver og arbeidstakerne om hvor mye lenger tid som går med til transporten, de ansatte har angitt at det dreier seg om inntil 20 til 25 minutter hver dag. To grupper av ansatte, dagtidsansatte organisert i det LO- tilknyttede Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund, NOPEF, og skiftarbeidere organisert i det YS- tilknyttede Norsk Petrolteknisk Forbund, nå PRIFOIL, reiste søksmål, og sakene ble forenet til felles behandling. Karmsund herredsrett kom til at tidspunktet for arbeidstidens begynnelse og slutt måtte fastsettes til inn- og utpassering av ytterport. Statoil anket til Gulating lagmannsrett. Lagmannsrettens flertall kom til samme resultat som herredsretten, mindretallet mente den arbeidstidsberegning Statoil hadde foretatt, lå innenfor det arbeidsgiver hadde adgang til å fastsette i mangel av avtale om annet. Statoil anket til Høyesterett som tok anken til følge. Høyesterett drøftet først om de individuelle arbeidsavtalene innebar at arbeidstiden skulle regnes fra inn- og utpassering av ytterport. Høyesterett fant det klart at angivelsen av Kårstø som arbeidssted, ikke ga grunnlag for å tolke arbeidsavtalene slik at arbeidstiden skal regnes fra portpassering. Arbeidsavtalene gjorde Statoils Arbeidsreglement til en del av avtalene. Det fulgte av Arbeidsreglementet at arbeidsmiljøloven lå til grunn for reglementet og utfylte det på de områder som ikke var spesifikt dekket. Partene var enige om, og Høyesterett la til grunn, at angivelsen av arbeidstiden i så vel de individuelle arbeidsavtalene som tariffavtalene bygget på den forutsetning at arbeidstiden skulle forstås slik som definert i arbeidsmiljøloven. Det var også enighet om at uansett om arbeidsgiver eller arbeidstaker vant frem, var arbeidstiden innenfor arbeidsmiljølovens grenser. Arbeidstid er i arbeidsmiljøloven § 46 nr. 1 definert som "den tid arbeidstakeren står til disposisjon for arbeidsgiveren". Høyesterett la til grunn at uttrykket "til disposisjon" må forstås slik at det forutsetter at arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver for å utføre arbeidsoppgaver i henhold til arbeidsavtalen. Denne forståelsen av arbeidstidsdefinisjonen innebar at tid som gikk med til reise til og fra arbeidet, i utgangspunkt ikke kunne regnes som arbeidstid, da arbeidstakerne normalt ikke kunne sies å stå til disposisjon for å utføre arbeid i henhold til arbeidsavtalen under reisen. Reise- og gangtid fra port til fremmøtested var således ikke arbeidstid med mindre de konkrete forhold på Kårstø var slik at arbeidstakerne under reise- og gangtid fra passering av port og frem til fremmøtested, kunne sies å være til disposisjon for å utføre arbeidsoppgaver for arbeidsgiver. Høyesterett la til grunn at arbeidstakerne ikke var til slik disposisjon selv om arbeidstakerne var pålagt restriksjoner av hensyn til sikkerheten under transporten inne på anlegget, pålagt å innrapportere eventuelle brudd på HMS-bestemmelsene under transporten, og selv om de i noen grad skulle være beredskapsdisponert under transporten. Da de individuelle arbeidsavtalene ikke innebar at arbeidstiden skulle regnes fra inn- og utpassering av ytterport, fulgte det av styringsretten at Statoil hadde rett til å fastsette det fremmøtested hvor arbeidstakerne skulle stå til disposisjon for å utføre arbeidsoppgavene. Endringene som var foretatt, ble ansett å ligge innenfor rammen av arbeidsforholdet, og var ikke samlet sett så omfattende at de gikk ut over det arbeidsgiver kunne foreta i kraft av styringsretten som en restkompetanse. Statoil hadde heller ikke gått ut over de allmenne saklighetsnormer som begrenser styringsretten.