Avgangsvederlag for handelsagent

Dommere: Stang Lund, Matningsdal, Utgård, Bruzelius, Gussgard

Gunnar Olsen og Hunter Texstile AS inngikk høsten 1988 avtale om at Olsen hadde ansvar for salg av Hunters herreklær til forretninger i de fire nordligste fylker. Olsen fikk provisjon av hele omsetningen i distriktet. I januar 1989 inngikk Hunter en samarbeidsavtale med NKL-Teko om leveranser av herreklær til de cooperative butikker. I 1993 inngikk Hunter leverandøravtale med Herrcon-kjeden. Olsen hadde også kontakten med og formidlet salg til kjedeforretningene. Forhåndssalg til kjedene skjedde for en stor del på messer som blant annet NKL og Herrcon holdt to ganger i året.

Olsen sluttet etter eget ønske i august 1996 på grunn av alder og sviktende helse og fikk dermed rett til avgangsvederlag etter agenturloven § 28, jf. §30. Hunter utbetalte ved fratreden etterprovisjon og et avgangsvederlag på 112 000 kroner. Ved beregningen hadde Hunter sett bort fra omsetningen til NKL, Herrcon og andre kjedeforretninger. Olsen aksepterte ikke oppgjøret og reiste sak med krav om avgangsvederlag begrenset oppad til 280 000 kroner og med fradrag for utbetalte 112 000 kroner. Byretten frifant Hunter. Lagmannsretten stadfestet byrettens dom. Olsen anket til Høyesterett, som tilkjente ham 250 000 kroner i samlet avgangsvederlag med fradrag av tidligere utbetalte 112 000 kroner. Høyesterett fant at Olsen hadde tilført Hunter nye kjedekunder som Hunter fortsatt ville få vesentlige fordeler av, jf. agenturloven § 28 første ledd nr.1. Det ble ved beregningen av den økonomiske brutto goodwill lagt til grunn at den tilførte kundekrets måtte antas å tilføre vesentlige fordeler for om lag to år framover. Frafallsraten ble i samsvar med framlagte beregninger satt til 20 prosent av Olsens årlige framførte provisjonsinntekter. Hunters eget arbeid og kapitalinnsats i forhold til kjedeforretningene medførte imidlertid at brutto goodwill for disse ble redusert med en halvpart. Ved beregningen ble det lagt vesentlig vekt på EF-kommisjonens uttalelse i 1996 om beregning av avgangsvederlaget, som i hovedsak var basert på tysk rett, jf. Rt. 1999 side 569.