Bortfall av virkesrett i statsallmenning
19.03.2001, Sak nr. 2000/1146, sivil sak, anke
Statsallmenningsloven § 2-6 første ledd nr. 1 bokstav b
Staten v/Landbruksdepartementet (Regjeringsasdvokaten v/advokat Johnny Johansen) mot Jan Inge Leraand (advokat Knut Røstum)
Dommere: Flock, Frisak, Skoghøy, Gussgard, Holmøy
Eiendommen Lesethaugen i Holtålen har et samlet areal på henimot 50 daa hvorav 12 daa fulldyrket maskinjord. Eiendommen var bebodd frem til 1993. Den dyrkede marka har fra midten av 1970-tallet vært leid bort til gårdbrukere i bygda. Nåværende eier arvet eiendommen etter sin onkel og benytter den som fritidsbolig.
Etter at allmenningsstyret og Statskog SF i fellesskap hadde vedtatt bortfall av virkesretten i Haltdalen statsallmenning for denne eiendom, gikk eieren til søksmål mot staten v/Landbruksdepartementet. Herredsretten kom til at eiendommens virkesrett i statsallmenningen var falt bort, mens lagmannsretten avsa dom for at det fortsatt lå slik virkesrett til eiendommen. Høyesterett kom til samme resultat som lagmannsretten og sluttet seg i det vesentlige til lagmannsrettens begrunnelse. Høyesterett uttalte at eiendommen fortsatt hadde beholdt sin karakter av å være jordbrukseiendom, og at bestemmelsen om bortfall av virkesrett i statsallmenningsloven § 2-6 første ledd nr. 2 ikke kunne få anvendelse. De 12 daa dyrket jord lå velarrondert i en sammenhengende teig og grenset inn mot jordbruksareal som tilhørte andre bruk, og som ble drevet på tilsvarende måte. Virkesretten var heller ikke falt bort etter § 2-6 første ledd nr. 1 b. For Høyesterett var opplyst at grasproduksjonen i et normalår samlet for 2 årlige slåtter utgjorde ca. 80 rundballer á 500 kg, og at denne produksjonen kunne vinterfore 25-30 sauer. Lagmannsretten hadde i sin dom fremholdt at hva som var normal jordbruksmessig drift, måtte bedømmes etter forholdene i trakten. Grasproduksjon var etter det opplyste den normale driftsform i dette området. Det kunne ikke kreves at jorda ble bearbeidet mer enn hva som var nødvendig for lønnsom drift. Det kunne således ikke kreves at jorda årlig ble pløyd og tilsådd, idet dette ved grasproduksjon ville være helt uhensiktsmessig og ulønnsomt. Høyesterett sluttet seg til dette og til lagmannsrettens konklusjon om at jordbruksdriften etter dette ikke kunne sies å være nedlagt.