Dekningsloven - konkurs i særeiedødsbo

Dommere: Gussgard,Flock, Stabel, Frisak, Dolva

Den 17. november 1980 ble konkurs åpnet i Hilmar A. Rekstens særeiedødsbo. Norsk Garantiinstiutt for Skip og Borefartøyer (GI) meldte et erstatningskrav på ca. 822 millioner kroner i boet. Kravet hadde bakgrunn i tap i forbindelse med garantier overfor et syndikat av banker, ledet av Hambros Bank, for lån som ble ytet selskaper som Reksten disponerte og delvis eide. GI hevdet at Reksten hadde fortiet at det fantes en betydelig utenlandsformue som kunne vært anvendt som sikkerhet. Dersom GI hadde kjent til dette, ville garantiene ikke vært gitt, og tap ville ikke oppstått.

De største kreditorene i boet, staten, Aker AS, nå Aker RGI Holding ASA, og GI, inngikk i 1991 en avtale - kreditoravtalen - blant annet om gjensidig godkjennelse av nærmere bestemte beløp som sine fordringer i boet. Beløpene var en god del lavere enn de som var anmeldt. For GIs vedkommende ble kravet satt til ca. 500 millioner, og dette ble senere godkjent på skiftesamling. Avtalens punkt 4 tredje ledd lød slik: "Beløp som måtte mottas som følge av partenes krav eller søksmål mot andre enn Reksten-selskapene nevnt i punkt 4 første ledd ovenfor, berører ikke partenes rett til dividende i henhold til denne avtale, dog slik at partenes rett til dividende begrenses til 100 % dekning av hvert enkelt krav." I 1995 inngikk GI en forliksavtale med Hambros Bank hvoretter banken skulle betale GI 300 millioner kroner. Bakgrunnen var et søksmål fra GI vedrørende det samme krav som var fremmet overfor boet, men på et annet grunnlag. Det var tale om et solidaransvar. I 1998 foretok skifteretten en foreløpig utlodning. GI hadde tidligere fått utbetalt dividende med samlet ca. 226 millioner. Når GI i tillegg hadde fått 300 millioner fra Hambros Bank, mente boet at GIs fordring var dekket fullt ut, og at GI ikke hadde krav på ytterligere dividende. Det ble blant annet vist til dekningsloven § 8-7. Ut fra kreditoravtalen hevdet GI å ha krav på dividende av den anmeldte fordringen og anket til lagmannsretten som opphevet skifterettens utlodning. Lagmannsretten mente at partene i kreditoravtalen måtte ha forstått dividendebegrensningen i punkt 4 tredje ledd slik at den refererte seg til dekning av deres anmeldte krav i boet, ikke til de godkjente krav. Boet ble ansett bundet av avtalen. GI hadde dermed fortsatt rett til dividende. Høyesterett stadfestet skifterettens utlodning så langt den var påanket. Det ble poengtert at en kreditor ikke skal ha mer enn dekning av sin fordring, noe som kommer til uttrykk i § 8-7 tredje ledd. Da skifteretten foretok utlodningen, hadde Hambros Bank betalt de 300 millioner kroner som forliket med GI gikk ut på, og med tillegg av tidligere dividendeutbetalinger oversteg dette den fordringen som var godkjent i konkursboet. Dekningsloven § 8-7 tredje ledd måtte i en slik situasjon være slik å forstå at GI ikke hadde krav på ytterligere dividende. Etter Høyesteretts syn kunne prinsippet i § 8-7 om full dekning ikke fravikes ved avtale mellom kreditorene med virkning for boet. Det var da unødvendig å gå inn på forståelsen av kreditoravtalen punkt 4 tredje ledd.