Erstatning for eiendom regulert til friområde

Dommere: Gjølstad, Gussgard, Utgård, Oftedal Broch, Aasland

De ankende parters eiendom er i reguleringsplan utlagt til byggeområde, vei og friområde. Den del av eiendommen som er lagt ut til boligbebyggelse, er solgt til utbyggeren av området for utjevnet strøkspris. Saken for Høyesterett gjaldt anke over fastsettelsen i overskjønn av erstatning for ca. 19 dekar som i reguleringsplanen er avsatt til friområde.

Byretten og lagmannsretten kom med forskjellig begrunnelse til at arealet skulle erstattes etter salgsverdien ved utnyttelse til beite og kulturlandskap med 3 kroner pr. m2. Byretten la til grunn at arealet ikke kunne anses som et internt friområde for utbyggingsfeltet, men at reguleringen var ledd i en overordnet arealanvendelse. Lagmannsretten tok i overskjønnet ikke standpunkt til om arealet var å anse som et internt friområde. Det ble lagt til grunn at selv om det dreide seg om et internt friområde, kunne ikke dette lede til strøkspris. Det avgjørende var at det under ingen omstendighet ville ha vært aktuelt med bygging på arealet på grunn av topografi, grunnforhold og rasfare. Kommunen gjorde gjeldende at Høyesterett kunne stadfeste overskjønnet også etter den begrunnelse som byretten hadde gitt. Dette var Høyesterett ikke enig i. Det er overskjønnets rettsanvendelse som etter skjønnsprosessloven § 38 kan gjøres til gjenstand for anke. I hvilken utstrekning man kan stadfeste et overskjønn med en annen rettslig begrunnelse enn den overskjønnet har bygget på - forutsatt at det er tilstrekkelig faktisk grunnlag for dette i det faktum overskjønnet har lagt til grunn - var det ikke grunn til å gå nærmere inn på i saken. Grunneiernes anke over rettsanvendelsen førte ikke frem. Når lagmannsretten i overskjønnet hadde lagt til grunn at bygging ikke er påregnelig utnyttelse - etter en bevisvurdering som Høyesterett ikke kunne overprøve - bygget det på riktig rettsanvendelse når den fant at det ikke kunne tilkjennes erstatning med grunnlag i tomteverdi. Det er ikke reguleringen som her hindrer utbygging. De hensyn som ligger bak parkprinsippet slår ikke til i et slikt tilfelle.