Erstatningsansvar ved alpin-skiulykke

Dommere: Bruzelius, Tjomsland, Aasland, Lund, Smith

Saken gjaldt spørsmål om erstatningsansvar for alpinanlegg i forbindelse med en skiulykke utenfor preparert løype, jf. skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1 første punktum. Ly besøkte 18. august 1990 sommerskianlegget på Strynefjellet. Under skiløpingen falt hun ned i en sprekk i snødekket, og ble alvorlig skadet. Skianlegget ligger i tilknytning til Tystigbreen. Fra veien opp til breen går det en stolheis. På selve breen er det et heistrekk. På begge sider av dette er det preparerte nedfarter. Mellom parkeringsområdet og bretrekket er det en preparert, smal sikksakkformet trasé som benyttes som transportveg for prepareringsmaskinen.

Ly falt da hun var på vei ned fra toppen av breen til parkeringsområdet langs en nedfart som gikk vest for bretrekket og de preparerte områdene på breen. For å komme over i bakken ovenfor parkeringsområdet langs denne traseen, må man passere en morenerygg. Sprekken lå i tilknytning til denne overgangen. Det blågrønne markeringsnettet som anlegget hadde satt opp ca. 20 meter ovenfor sprekken, kunne ikke ses ovenfor moreneryggen. Sommerskianlegget ble frifunnet i herredsretten. Saken for lagmannsretten var begrenset til spørsmålet om det forelå ansvarsgrunnlag, og om det eventuelt var grunnlag for å redusere erstatningen som følge av medvirkning fra skadelidtes side. Lagmannsretten kom til at anlegget hadde utvist erstatningsbetingende uaktsomhet. Høyesterett sa seg enig med lagmannsretten i at den traseen som Ly kjørte, fremstår som en naturlig del av området, ment for alminnelig nedfart. Det ble også lagt til grunn at anleggseier aksepterer plikt til å varsle om risikomomenter i tilknytning til denne traseen. Spørsmålet for Høyesterett var da hvilke krav utøverne kan stille til virksomheten når det gjelder varsel om et slikt faremoment. Lagmannsretten hadde pekt på muligheten av å spenne opp et avvisningsnett i slik avstand at publikum ikke risikerte å gli ned i sprekken ved tilfeldig fall i området, og varsel i form av skilt om faren, slik at publikum i tide kunne innrette seg. Høyesterett kom til at det ikke var grunn til å bebreide anleggseier for så vidt gjelder markeringsnettet. Retten kom på den annen side under tvil til at det var uaktsomt av anleggseier ikke å varsle om sprekken oppe ved toppen av bretrekket. Dette ville ha gitt utøvere et varsel om risikomomenter ved bruk av traseen, som ovenfra fremsto som en uproblematisk nedfart, og gjort det mulig for utøvere å velge en annen nedfart Selv om det var vanskelig å ha noen sikker formening om Ly ville ha benyttet en alternativ nedfart om snøsprekken var blitt varslet, hadde anleggseier ikke anført konkrete holdepunkter for at skiløpere uansett varsel ville kjørt traseen. Høyesterett fant ikke grunnlag for å sette ned ansvaret på grunn av skadelidtes medvirkning.