Klage over ligningstakst - borettslag

Dommere: Stabel, Oftedal Broch, Frisak, Matningsdal, Tjomsland

Saken gjaldt krav om nedsettelse av ligningsverdi for boligeiendom etter tidligere skattelov § 37 bokstav a annet ledd, som nå tilsvarer skatteloven § 4-10 første ledd, og Skattedirektoratets takseringsregler for årene 1993, 1994 og 1995, jf. ligningsloven § 7-1. Ved en lovendring i 1975 ble det formelt åpnet adgang til å sette ligningsverdien verdien lavere enn omsetningsverdien. I praksis har verdiene ligget betydelig lavere, bl.a. fordi det i en årrekke har vært gitt anvisning på at ligningsverdien for nybygde eiendommer skal settes til 20- 30 % av kostpris. Verdiene har vært sterkt varierende. I Skattedirektoratets takseringsregler for 1993 ble det for første gang tatt inn en bestemmelse om at "ligningsverdien på eiendommer som ligger vesentlig over det gjennomsnittlige takstnivået for sammenlignbare eiendommer ellers i kommunen, bør settes ned.

Høsten 1975 kom det svært mange klager, særlig fra borettslag. For å håndtere det store antallet klager utarbeidet likningssjefen i Oslo i desember 1995 et internt rundskriv- Kontormelding nr. 52/1995- der det het at nedsettelse bare skulle skje i tilfelle der det var grunn til å anta at ligningsverdien lå over 50 % av omsetningsverdien. Skjønhaug og Slåttevangen borettslag klaget på sine takster, og fikk medhold i Oslo ligningsnemnd. Ligningskontoret klaget til overligningsnemnda, som omgjorde vedtakene. Borettslaget bragte vedtaket inn for byretten, og fikk medhold i at vedtakene var ugyldige, og lagmannsretten kom etter anke til samme resultat. Høyesterett kom, med tre mot to stemmer, til at vedtakene ikke var ugyldige. Det måtte legges til grunn at overligningsnemnda hadde bygget på 50 %-regelen i kontorrundskrivet, men flertallet fant at denne grense lå innenfor den ramme vesentlighetskriteriet i takseringsreglene setter for ligningsmyndighetenes skjønn. Det fremgikk av forarbeidene til lovendringen i 1975 at det ikke hadde vært meningen å rette opp den generelle ulikhet som kan følge av systemet, her må det til et nytt takseringssystem, et system som for øvrig fortsatt ikke er på plass. De årlige takseringsreglene hadde en slik utforming at de vanskelig kunne gi skattyteren rettskrav på nedsettelse av ligningsverdien i annet enn rene særtilfeller. Mindretallet kom til at reglene var ment, ikke bare å være bindende for ligningsmyndighetene, men også å gi borgerne rettigheter. De viste til at nivået for ligningstakster på borettslag i Oslo lå på rundt 25 % av omsetningsverdi. Et krav om 50 % lå derfor utenfor rammen at takseringsreglenes kriterium "vesentlig over" gjennomsnittlig nivå. De mente på denne bakgrunn at vedtakene var ugyldige på grunn av uriktig lovanvendelse.