Krav om skjevdeling

Dommere: Bruzelius, Matningsdal, Stabel, Stang Lund, Aasland

A eiet da hun i 1973 giftet seg med B en eiendom i Evje. Denne ble i august 1995 solgt for kr 550 000. Salgssummen ble benyttet til å innfri et banklån. Etter nedbetalingen gjenstod en restgjeld på kr 78 164. Til samme tid ble det kjøpt en boligeiendom i Sandnes for kr 1 620 000. Kjøpet ble i sin helhet finansiert ved et nytt banklån. Det ble søkt om separasjon i februar 1999. Eiendommen i Sandnes ble solgt i april 1999, og etter fradrag for gjeld og kostnader ga salget en nettogevinst på kr 998 486. A krevde å holde hele nettogevinsten utenom skiftet i medhold av ekteskapsloven § 59 første ledd.

Ektefellene hadde under hele ekteskapet satt inn alle inntekter på en felles bankkonto og denne var blitt benyttet til å betale familiens utgifter, herunder renter og avdrag på lån. Mannen bidro under ekteskapet med 80 prosent av familiens samlete inntekter. Ektefellene hadde under ekteskapet tatt opp lån med sikkerhet i pantobligasjon i eiendommen i Evje. Lånene ble benyttet til utvidelse av huset i Evje, biler, campingvogner mv. samt i 1992 og 1994 ved kjøp av to leiligheter i Sandnes. Den andre leiligheten i Sandnes ble solgt i 1996 for kr 370 000, som ble benyttet til å innfri gammel restgjeld og til nedbetaling på det nye boliglånet. Herredsretten la til grunn at det hadde skjedd en ombytning av verdier, og at nettoverdien som A hadde da hun inngikk ekteskapet, kunne gjenfinnes i salssummen for eiendommen i Sandnes. Herredsretten fastsatte skjevdelingskravet til en forholdsmessig andel. Lagmannsretten kom til at vilkårene for skjevdeling ikke var til stede. Anken til Høyesterett gjaldt bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Et flertall la til grunn at A ikke hadde sannsynliggjort at den formuesverdi hun utvisomt hadde da ekteskapet ble inngått, klart kunne gjenfinnes på skjæringstidspunktet i hennes rådighetsdel. Flertallet fant ikke at det hadde funnet sted noen direkte overføring av verdier fra Evje til Sandnes. Flertallet vurderte også om det var mulig å rekonstruere en videreføring av As formuesverdi gjennom leilighetstransaksjonene i Sandnes, da eiendommen i Evje utvilsomt var blitt benyttet som sikkerhet for lån i den forbindelse. Flertallet fant imidlertid vanskelig å se nedbetalingen av det nye boliglånet som en videreføring av hennes formuesverdi. Det ble vist til at den bortimot fullstendige sammenblandingen av partenes økonomi som hadde funnet sted, medførte at den ankende part ikke klart hadde sannsynliggjort at den formuesverdi hun hadde i 1973, var i behold på skjæringstidspunktet. Et mindretall på to la til grunn at A i 1973 brakte inn en nettoverdi som tilsvarte omtrent en tredjedel av boligens daværende verdi. Mindretallet uttalte videre at det var sentralt for vurderingen av om hennes verdier var i behold i 1999, om verdiene kunne påvises i 1995 ved salget av boligen i Evje og kjøpet av boligen i Sandnes, og tok deretter utgangspunkt i at ekteparet i 1995 eiet to boligeiendommer som samlet ble solgt for kr 920 000, mens total bankgjeld utgjorde kr 630 000, slik at ekteparet hadde en netto formue på kr 290 000. Mindretallet la til grunn at ca. kr 185 000 kunne føres tilbake til verdistigningen på As eiendom. Når hele nettobeløpet i 1996 ble benyttet til nedbetaling av det nye boliglånet, fikk ektefellene i 1999 et større beløp til rådighet enn de ville ha hatt om den formuen hun hadde i 1973, ikke hadde eksistert, og det var en så klar forbindelse at A hadde krav på skjevdeling. Mindretallet la deretter til grunn at A skulle godskrives den forholdsmessige økningen som kunne tilbakeføres til den nettoverdien hun brakte inn i ekteskapet. Det ble tatt utgangspunkt i en tredjedel av salgssummen som kunne tilbakeføres til boligeiendommen slik den var i 1973 med fradrag for senere påkostninger. Mindretallet kom til at skjevdelingskravet skjønnsmessig burde settes til kr 140 000.