Leie av Dyna Fyr

Dommere: Flock, Aasland, Tjomsland, Bruzelius, Smith

Saken gjelder spørsmålet om et havnestyre opprettet av departementet etter havneloven § 12, med hjemmel i § 17 sjette ledd siste punktum i denne loven har kompetanse til å inngå forlik i søksmål om utkastelse av leietaker fra en av "havnekassens" eiendommer, og videre om havnestyret hadde inngått en bindende forliksavtale om fortsatt leie.

Preco AS fikk på 1990-tallet leie bygningen på Dyna Fyr vederlagsfritt i fem år og kunne "påregne" ytterligere fem års leie. Som motytelse foresto Preco full oppussing av bygningen. Oslo kommune anla i 1996 søksmål mot Preco og krevde fravikelse. Oslo byrett avsa dom for at bygningen måtte fravikes senest 1. juni 2000, og frifant kommunen for Precos krav om erstatning. Preco anket dommen til lagmannsretten. Under saksforberedelsen fremla Oslo havnevesen utkast til forlenget leieavtale hvor Preco fram til 2008 bare skulle betale en årlig leie på kr 1 000. Bakgrunnen for dette var at oppussingsarbeidet hadde kommet på ca. 2,5 millioner kroner og ikke én million kroner som forutsatt. Oslo havnestyre ga i møte 30. mars 2000 havnedirektøren fullmakt til å undertegne avtalen. Styret forutsatte at avtalen - som også inneholdt bestemmelser om forlik i søksmålet for lagmannsretten - skulle godkjennes av kompetent instans i kommunen. Det var motstand mot avtalen i kommunen, og den ble aldri lagt frem for slik godkjennelse. Som følge av langvarig reisefravær ble avtalen underskrevet av havnedirektøren. Den ble ikke oversendt Preco. Preco ble gjort kjent med dette i telefonsamtale med havnevesenets administrasjon. Etter dette gjorde Preco gjeldende at selskapet måtte frifinnes for kommunenes krav om fravikelse. Det ble gjort gjeldende at havnestyret som kompetent myndighet hadde bundet seg til forlenget utleie. Samtidig ble erstatningskravet frafalt. Lagmannsretten stadfestet byrettens dom. Høyesterett konstaterte at Oslo havnestyre etter havneloven § 17 sjette ledd siste punktum "avgjør . hvordan havnekassens midler skal forvaltes", og bemerket at den påberopte avtale om fortsatt leie frem til 2008 til en nærmest symbolsk leie, klart måtte ligge innenfor havnestyrets kompetanse. Oslo kommune hadde i et fullmaktsreglement blant annet bestemmelser om kompetanse til å inngå forlik i verserende sak for domstolene. Uavhengig av dette reglementet måtte havnestyrets kompetanse etter havneloven også omfatte adgang til å inngå en slik avtale i tilknytning til den sak som sto for lagmannsretten. Høyesterett kom videre til at havnestyret - til tross for sin kompetanse - gjennom sin protokollasjon fra møtet 30. mars 2000 forutsatte en godkjennelse fra kommunens side, og at det på dette møtet derfor ikke ble truffet noen endelig avgjørelse. Det kunne vanskelig legges til grunn at Precos advokat, da han fikk opplyst at kontrakten var undertegnet av havnedirektøren, var uvitende om den kommunale saksbehandling som var forutsetning for havnestyrets vedtak. Opplysningen ledet derfor ikke til at Preco kunne påberope seg at bindende avtale da var inngått. Høyesterett tilføyde at det skulle meget til for at en slik muntlig opplysning om at kontrakten var undertegnet, kunne ha bundet havnevesenet. Lagmannsrettens dom blir etter dette stadfestet.